Hva er å se normalt?
En tekst fra Synlige stemmer. Skrevet av Kristin-Michaela Reidarson
– Jeg er sterkt svaksynt og har flere ganger stilt meg spørsmålet: hva betyr det å se normalt? At vi mennesker er forskjellige på en eller annen måte, gir et mangfold på jorden. Det er helt greit.
Mange ganger blir jeg spurt om jeg ikke skulle ønske jeg så normalt når jeg sitter med nesa godt plantet i skjermen på mobilen eller nettbrettet. Hva er definisjonen på å se normalt? For meg er det synet jeg har normalt, for jeg vet ikke om noe annet. Hva som er å se normalt er et spørsmål jeg aldri vil få svar på.
«Ser du virkelig så dårlig?» er det også noen som spør. Når jeg svarer ja, så er reaksjonen ofte «stakkars deg» og at de synes synd på meg. Personlig synes jeg ikke synd på meg selv, siden jeg tross alt klarer meg rimelig greit med det synet jeg har. Jeg har også som en følge av synshemmingen min vært med på arrangementer jeg sannsynligvis ikke hadde fått delta på som seende.
Årlig deltar jeg på noe som heter Ridderuka, det et internasjonalt skiarrangement for syns og bevegelseshemmede. Jeg har også deltatt på USA sin variant av Ridderuka, Ski for light. Det hadde jeg ikke fått oppleve hvis det ikke hadde vært for at jeg er synshemmet. Jeg har også vært på mange sommerleirer og utenlandsturer arrangert Norges Blindeforbunds Barne- og Ungdomsavdeling. På disse leirene har jeg blant annet fått prøve meg i militæret en dag, og en gang fikk jeg prøve å kjøre bil på lukket bane. Den bilkjøringen var en interessant opplevelse fordi jeg neppe ville fått mulighet til å prøve å kjøre bil på en annen måte. Jeg var også aktiv i Norges Blindeforbunds Ungdom i mange år. Der fikk jeg masse erfaring innen organisasjonsarbeid og delta på nordisk sommerleir som igjen gjorde at jeg har fått oppleve Island. Det er en opplevelse mange venner av meg har vært misunnelige på.
Men jeg har opplevd situasjoner som har vært vanskelige og gjort at spørsmålet «Hva er å se normalt?» har dukket opp igjen. Jeg har for eksempel blitt stoppet av fremmede på gata som har spurt om de kan be for meg slik at jeg kan få tilbake synet. En gang følte jeg meg presset inn i en situasjon hvor en ba for meg, selv om jeg ikke ønsket det. Vedkommende aksepterte ikke at jeg ikke ønsket det. Heldigvis har dette bare skjedd en gang, fordi andre har respektert at jeg takker nei. Men jeg har også fått høre at om jeg hadde trodd nok, hadde jeg ikke vært synshemmet. Jeg ser ikke på synshemmingen min som noen straff, jeg tror at Gud har en mening med at ikke alle mennesker skal være helt like, fordi det gir et mangfold på jorden når vi er forskjellige. Hvorfor skal andre fortelle meg hva som er normalt, eller hvor god eller dårlig jeg er? Jesus sier jo at alle kan komme til han.
Les også Kristin-Michaela Reidarsons forrige tekst i Synlige stemmer.
