Jeg er ikke Asperger. Jeg er Michaela.

Siden 2003 har jeg vært spesielt opptatt av tigere, spesielt de Sibirske tigrene, skriver Kristin-Michaela Reidarson, og vil heller ha et bilde av en tiger enn av seg selv.

 

Da jeg fikk vite at jeg har Asperger, var det en lettelse for meg. Likevel skjulte jeg det for omgivelsene. Nå velger jeg å være åpen om det. Jeg fikk en diagnose, men er ikke blitt et annet menneske. Og er fortsatt opptatt av sibirske tigere.

Aspergers syndrom er en diagnose innenfor autismespekteret med mye fordommer og uvitenhet. Mange med Aspergers syndrom har noen fellestrekk som vanskeligheter med sosiale relasjoner, fysisk kontakt, endringer i rutiner eller andre forandringer.

Mange med Aspergers har spesielle interesseområder de setter seg godt inn i. Jeg har hatt to store interesser: Først var det ender som opptok meg. Siden 2003 har jeg vært spesielt opptatt av tigere, spesielt de Sibirske tigrene. Tigere er en av de fineste kattedyrene som dessverre er utrydningstruet. Jeg er også litt i overkant interessert i tog, kan enkelte togtider for både lokale og lengre togdistanser og har ganske god kontroll på hvilke type togsett som kjører på de forskjellige strekningene i vårt langstrakte land.

Men jeg liker ikke forandringer. For meg har bare en så bagatellmessig sak som å oppgradere Windows gjort at jeg har satt meg på bakbeina. Det har vært helt uforståelig for andre hvorfor jeg reagerer så voldsomt på en så liten forandring. For så vidt har jeg ikke skjønt det selv heller.

Hvordan ble det til slutt oppdaget at jeg har Aspergers syndrom? Jeg har opp igjennom ungdomsårene og voksenlivet fått mange forskjellige diagnoser, alt fra forskjellige depresjoner til unnvikende personlighetsforstyrrelse.

Det var via andre bekjente tanken begynte å slå meg: Kan JEG ha Aspergers syndrom?  I 2010 kom muligheten til å finne ut om jeg hadde rett i mistankene mine. Jeg kom for første gang til en behandler som tok meg på alvor. Det førte til en grundig utredning og jeg fikk bekreftelsen: Jeg har Aspergers syndrom. For meg var det en lettelse, og mange brikker begynte å falle på plass både for meg og flere rundt meg.

Jeg møter fordommer. Jeg har for eksempel fått høre at «de som har Aspergers har ikke empati».  Det er helt feil at en person med Aspergers syndrom ikke har empati, men den kommer ofte fram på en annen måte enn det andre forventer. Jeg har alltid slitt med å trøste noen når de av en eller annen grunn blir lei seg og gråter. Mange forventer at man holder rundt eller gir den som er lei seg en god klem. Det får jeg ikke til.

Men jeg har en liten følgesvenn som betyr mye for meg, Tiger. De jeg kjenner veldig godt viser jeg trøst ved å gi dem Tiger så han kan gi dem en trøsteklem. De vet at når de får Tiger i en sånn situasjon så er det min måte å vise trøst på. Noen ganger føler jeg også at empatien tar litt overhånd, jeg blir lett vippet av pinnen for ting andre ikke ville tatt så hardt innover seg.

Jeg er også synshemmet, og kombinasjonen med Asperger kan noen ganger være interessant. Flere med Aspergers kan slite med både dybdesyn og overfølsomhet for lys i tillegg til at de ofte har problemer med å ha øyekontakt og forstå kroppsspråk – altså noen av de samme utfordringene som synshemmede har.

Det er ikke bare negativt å ha Aspergers syndrom. Jeg hadde en tilkallingsjobb i noen år, der korrekturleste jeg ofte brev o.l. Mange drar også nytte av toginteressen min, for de spør meg om togtider, hvordan de skal bestille billetter og om det er noen sitteplasser som er bedre enn andre.

Jeg var skeptisk til å fortelle andre enn nære venner og familie om at jeg hadde fått diagnosen Aspergers syndrom på grunn av fordommene mange har. Men etter at jeg hadde hatt diagnosen i ca. 2 -3 år bestemte jeg meg likevel for å være åpen om at jeg har Aspergers syndrom. For hvorfor skjule at jeg har Aspergers, jeg er jo fremdeles Michaela!