Dropp trøsten. Bare vær til stede.

Heidi Halvorsen er en av våre faste skribenter i Synlige stemmer – der synshemmede skriver om sine erfaringer.

At «gode råd er dyre» kan av og til stemme godt. Men i visse situasjoner tenker jeg at de kan være så dyre de vil, for det er ikke gode råd jeg verken trenger eller ønsker meg.

 Mange ganger har jeg opplevd at folk rundt meg blir stille og merkbart ubekvemme i møte med meg og historien min. Det at jeg er blind gjør ofte et sterkt inntrykk på folk. Hvis jeg da også forteller at jeg tidligere kunne se, virker det nesten som om det er enda verre.

Som regel er reaksjonene en av to:
Den muntre og optimistiske typen mennesker kan si noe sånt som «Det finnes jo så mange gode hjelpemidler og man blir jo vant til alt!» Eller at «Dette fikser du, du er jo så flink».

De som er hakket mindre optimistiske, og kanskje mer følelsesmennesker, kan reagere med å bli triste og lei seg, og gi uttrykk for hvor vanskelig livet må være og hvor fælt det er at jeg ikke kan se.

I den første situasjonen pleier jeg bare å nikke og smile og si meg enig.
I den andre forsøker jeg å trøste litt og fortelle at det ikke er så ille å være blind, at det finnes mange hjelpemidler og så videre, mest fordi jeg ikke vet hva jeg ellers skulle sagt. Jeg har vært blind i elleve år, så det er ganske dagligdags for meg å snakke om dette når folk spør, og jeg er vanligvis ikke så veldig berørt av det.

Jeg husker imidlertid da jeg akkurat hadde mista synet. Jeg virkelig kvidde meg for å treffe folk og måtte forholde meg til reaksjonene deres. Mange ganger forsøkte jeg å pynte på fakta, gjøre historien min litt mindre vond, litt enklere å svelge for de som hørte den. Og jeg merker det fremdeles. Etter å ha fått en ekstra diagnose, MS, forsøker jeg som regel å tone det hele ned. Det er liksom mer enn nok slik det er, det at jeg er blind, mer enn nok for folk å skulle håndtere og reagere på.

Jeg tror mye av dette som jeg opplever som pinlig henger sammen med samfunnet vi lever i. Et «Quick fix»-samfunn. Vi er vant til at det finnes enkle løsninger på det meste, at alle muligheter for å lykkes ligger til rette for oss, og at det omtrent ikke er noe det ikke finnes en kur for eller som kan ordnes. Å møte noe man ikke har kontroll på blir da både krevende og uvant. Det er så lett å komme med forslag og råd om enkle løsninger i møte med andres problemer, på samme måte som vi er vant til at det aller meste kan fikses.

Det jeg selv har satt mest pris på i de virkelig vanskelige dagene til nå i livet, er noe ganske annet. Det som har vært til størst hjelp og oppmuntring for meg har ikke vært smarte tips, råd eller oppmuntrende ord. Det har vært å møte mennesker som har tålt å høre om min smerte, min sorg og mitt tap. Som ikke har trukket seg unna, ikke blitt så sorgtunge selv at jeg må trøste dem. De har vært der med meg, kanskje uten så mange ord, men altså vært til stede.

Jeg ser det for meg som et rom – sorgens eller smertens rom, kanskje? Der er det lite hyggelig. Det er mørkt, vinduene er knust, tapetet på veggene er brun av gammel skitt og sorg, og den har revna mange steder. Det er ikke mange møbler i rommet, kanskje bare et par pinnestoler. Det er kaldt, og gulv og tak er av betong. Der inne, i det rommet, der er det noen modige mennesker som våger seg inn. Ikke fordi de synes det er så hyggelig, men fordi de vet at det er noen der som trenger en venn. De orker å sitte der sammen med meg, de orker å høre om alt som oppleves så vanskelig. De begynner ikke med en gang å pynte rommet med fargerike gardiner, kule lamper eller myke tepper. De har bare tid og visdom nok til å være der i samme rom.

Så for meg er det ikke råd eller de rette ordene som betyr noe når livet slår hardt. Det som har hjulpet meg er møtet med dem som har våget og orket å bare være der.
Det har lært meg noe om hvordan jeg selv kan opptre når jeg møter noen som ligger nede. Det å bare være der for noen i en tøff situasjon er kanskje ikke så skummelt som jeg har trodd eller frykta? For jeg trenger ikke nødvendigvis sitte på alle svar, komme med de rette ordene eller ha løsningen i sikte. Jeg kan få lov å bare være der sammen med den som har det vondt, bare sitte i det samme rommet.