Gleden i en bomtur
Heidi Halvorsen, skribent i Synlige stemmer.
Av: Heidi Halvorsen
Etter at jeg mista synet, har jeg stadig lært meg nye ferdigheter i livet som blind. Det siste nye jeg har lært meg nå er å ikke finne fram.
Jeg har et sted i skogen. Et sted jeg liker å tro er bare mitt. Det er ikke langt hjemmefra, halvannen kilometer å gå. Jeg har gått dit alene mange ganger. Jeg elsker å sitte der på stubben min, lytte til fuglene, vinden, rennende vann i nærheten, og ellers til stillhet. Bare la livet og tida være akkurat slik det er, la tankene dra dit de vil.
Det har vært spennende å oppdage hvordan den lille lysningen har vært i endring med årstidene. Lyder, lukt og underlag har til stadighet forandra seg. Fra intens fuglesang i vår, til mer sporadisk kvitring utover høsten. Å kjenne hvordan duften av bringebær ønska meg velkommen på sensommeren, for så å erstattes av lukta av fuktig jord og råtnende blader. Hvordan stien har gått fra å være tørr og varm til sølete og så frossen – og nå full av snø.
Jeg hadde ikke trodd jeg ville forsøke meg på å finne stedet mitt nå når snøen har kommet. Snøen dekker over nesten alle kjennemerker jeg har på veien. Med snø på bakken og lue på hodet blir også lydene i omgivelsene dempa og vage.
Likevel har nysgjerrigheten tatt overhånd. Jeg MÅ liksom ut å se om jeg greier å finne fram. Se hvordan stedet mitt er i vinterdrakt. Med taktilt kompass i lomma er jeg ikke særlig redd for å gå meg vill. Det fungerer slik at jeg kan kjenne nåla med fingrene, den er ikke gjemt under glass. Det blir jo litt som en taktil klokke.
Jeg finner lett fram til skogsveien, der er det hjulspor å følge innover i skogen. Forrige gang jeg forsøkte hadde bekken frosset til, så lyden av rennende vann hørtes ikke. Da var jeg sjanseløs. I dag derimot, vet jeg at frosten ikke har greid å stoppe lyden av bekken.
Gleden over å høre vann som renner lenger framme er nesten ubeskrivelig. Jeg stopper, lytter og kan ikke la være å smile. Jeg sjekker kompasset for sikkerhets skyld, dobbeltsjekker med fingeren min at nåla som peker mot nord er der jeg vet den skal være når jeg står akkurat her.
Jeg går videre. Leter med den hvite stokken min på venstre side for å finne stien som er der lenger framme. Jeg kjenner en fordypning, kan det være stien? Har jeg så flaks i dag? Jeg stopper igjen, lytter, hører etter om vannet bak meg er i passe avstand til der jeg vet stien er. Kanskje …
Jeg tar sjansen. Tar av fra sporet i veien, og inn på det som kanskje er stien. Det går lekende lett.
Helt til jeg tenker jeg burde være framme ved stedet mitt. Jeg synes jeg har kommet til en lysning. Jeg kjenner med stokken mot høyre for å finne skråningen opp mot stubben min. Ingen skråning oppover. Bare buskas og skråning nedover. Og enda en lyd av rennende vann lenger bort. Den lyden kjenner jeg ikke igjen – men kanskje har det kommet så mye nedbør at det renner flere steder enn ellers?
Jeg går videre innover, følger det som kjennes som en sti. Tenker at det kan jo hende jeg vil kjenne meg igjen etter hvert.
Jeg gjør ikke det i dag. Jeg sjekker kompasset igjen. Blir overraska av det jeg kjenner. Jeg går mot nord. Jeg som trodde jeg gikk i retning sørvest!
Jeg må rett og slett snu, forsøke å finne veien tilbake i sporene mine. Jeg er usikker på om det er sporene mine jeg kjenner eller ikke, men går i det jeg tror er den veien jeg kom fra.
Jeg er ikke redd, jeg vet godt at jeg ikke er langt fra veien, at skogen ikke er uendelig. Kjenner likevel spenningen,
Etter hvert hører jeg rennende vann igjen. Kraftig. Jeg har det til og med på riktig side, og vet da at jeg er like ved skogsveien. Jeg finner tilbake til utløpet av bekken også, og sjekker kompassretningen for sikkerhets skyld. Joda, det er rett!
Tanken på det jeg nettopp har gjort er uvirkelig. Jeg ville ikke trodd jeg kom til å gjøre noe slikt for et år sida. Å gå slik alene i snøen innover i skogen uten å vite helt hvor jeg er, og likevel være ganske trygg på å finne veien hjem igjen, det er så ulikt slikt jeg har våga meg ut i før. Og å finne så stor glede i det – det er kanskje den aller beste oppdagelsen!
