Bare se – ikke røre

Av: Heidi Halvorsen,  Synlige stemmer

Selv om jeg er blind, har jeg ikke tenkt så mye over hvor sterk berøringssansen egentlig er. Ikke før jeg i det siste har tatt meg i å savne det å kunne ta på ting, finne ut av omgivelsene mine ved hjelp av fingrenes berøring. Rett og slett det å kunne se med fingrene.

Jeg befinner meg i et fredelig, lite kapell. Presten som står ved siden av meg forteller om alteret i kapellet. Det er et kors der på veggen. Et kors med et mosaikkbilde inni. Bildet er av Jesus. Han har på seg en kjortel i oransje og rødt, med armene inviterende utstrakt.

Han er innhylla i et slags lys, og rundt og bak ham er det mørkt. Jeg blir invitert av presten til å komme til korset å kjenne på det. Det er merkelig, for i det jeg legger fingrene på det, kjenner de små glassbitene som er satt sammen til et så vakkert bilde, er det som om bildet blir synlig for meg. Som om de små bitene går gjennom fingrene mine og inn i synssenteret i hjernen. Jeg kan fremdeles føle de skarpe glasskantenes berøring av hånda mi når jeg tenker tilbake.

Jeg tror dette gjorde spesielt sterkt inntrykk på meg akkurat nå. I den tida vi er inne i, der berøring er noe jeg ikke skal eller bør i samme grad som ellers. Der smittevernhensyn gjør verden tåkete og vag for meg, fordi jeg som oftest må nøye meg med å få den gjennom ørene.

En tid da jeg kjenner ekstra sterkt på lengselen og behovet for å SE.

Jeg vet at det er ordene som presten brukte når han beskrev mosaikk-korset som skaper bilder hos meg, men det å berøre bildet forsterka det hele enormt.

I dagene etter denne opplevelsen har jeg tenkt mye på ulike sanseinntrykk og hvordan jeg oppfatter og tar inn omgivelsene rundt meg. Fra barnsben av har nok mange av oss fått høre ordene «Bare se, ikke røre!», og jeg har antakelig sagt det til mine egne barn også. Da jeg mista synet, tok det tid å lære seg å bruke fingrene til å se med.

Det var en lang prosess for meg, kanskje mest fordi jeg var redd for at det skulle se dumt ut. Ingen voksne folk går rundt og tar på alt mulig, liksom.  Men jeg har fått lære og oppdage hvor fin berøringssansen faktisk er.

Å lese med fingrene for eksempel, det framstår fremdeles nesten som magi for meg. At det går an! At prikkene som fingrene mine berører skaper ord og fortellinger. Eller at det å ta på barken på et tre gir meg en mye sterkere og mer konkret erfaring av skogen enn bare å oppleve den gjennom lyd og lukt. Eller å få et kart over omgivelsene tegna inn i hånda mi av en annen. Det gir meg et mye klarere og mer riktig bilde av det som er rundt meg, det blir som om kartet blir en ekte tegning i hånda – en jeg kan kjenne og huske når jeg trenger det.

Eller bare det å være så nær en annen person at man kan kjenne nærheten fysisk. Varmen fra en som sitter ved siden av meg i sofaen eller et klapp på skulderen når noen går forbi mens de hilser på meg.

De siste månedene har det naturlig nok vært langt mindre av dette.

Ordene om ikke å røre roper liksom til meg fra alle kanter. Det pakker omgivelsene mine inn i tykk og ugjennomtrengelig tåke, og det oppleves som om jeg må konsentrere meg mer for å henge med. Folk rundt meg framstår til tider temmelig spøkelsesaktige og fjerne. Jeg merker at forklaringer om hvordan ting og omgivelser ser ut blir ujevne og utydelige og vanskeligere å huske.

Kanskje er det ikke så rart at jeg opplever det slik? Når enda en informasjonskanal blir mer begrensa enn ellers. Det har i alle fall ført til at jeg nå i langt større grad enn før gleder meg over de arenaene der jeg får lov til å bruke fingrene til å se med. Eller å være sammen med dem jeg får lov å være nær. Det er som solskinn som bryter gjennom tåka, det virker på meg som et varmende og lysende peisbål en kald og mørk kveld. Og jeg må si at jeg ser fram til den dagen da det blir trygt igjen å ikke bare se, men også røre!

Les mer fra Heidi Halvorsen