Kuren min er mennesker

Av: Heidi Halvorsen, skribent i Synlige stemmer.

En gang kom en guttunge bort til meg og spurte om jeg var helt blind.

«Ja», sa jeg.

«Ser du ingenting?», spurte han.

«Nei», sa jeg.

«Tror du ikke det ville hjulpet å ta av seg de mørke solbrillene?», svarte han.

Noen ganger har jeg mest lyst til å la være å åpne øynene. Sånn gjennom en hel dag. For hva er vitsen med å åpne dem? Det hjelper ingenting. Å holde øynene lukket vil kanskje holde virkeligheten litt på avstand. Virkeligheten om at øynene mine ikke virker.

OM jeg kunne late som alt var en forglemmelse og  si noe sånt som: «Å ja, kanskje jeg skal ta av solbrillene eller åpne øynene? Det har jeg ikke tenkt på…»

Ikke det at det å være blind er et så forferdelig liv. Det er mer det at jeg i noen øyeblikk innimellom glemmer at jeg er det. Som av og til når jeg våkner om morgenen. Hjernen er så god på å lage bilder og huske hvordan det var å se. Derfor kan jeg faktisk glemme fra tid til
annen at jeg ikke kan det. Jeg kan for eksempel strekke meg etter brillene (som jeg ikke har lenger) på nattbordet, jeg kan forsøke å få øye på omgivelsene rundt meg, stirre inn i en vegg fordi jeg tror det er vindu der… Det er en litt sjokkartet oppdagelse i det jeg kommer tilbake til virkeligheten igjen.

På sånne dager er det fristende å bli under dyna, bare sove det hele bort. Men hverdagen roper høyt og lar meg ikke i fred, heldigvis. Og ettersom årene har gått og jeg vet at slike dager og perioder kommer, har jeg også funnet ut at det finnes en kur. Noe som gjør at jeg likevel kan våge å åpne øynene, stå opp av senga og gå ut i dagen.

Mennesker.

Ja, MENNESKER! Det er kuren jeg trenger for å våge å møte en litt for stor og skummel verden med åpne øyne. For det har blitt kanskje den aller største overraskelsen i livet mitt
som blind. Nei da, jeg er ikke overrasket over at det finnes mennesker! Det jeg har fått møte, som jeg tror mange som ser går glipp av, er all vennligheten som finnes. Den er nemlig ikke lett å oppdage når man aldri trenger hjelp til noe.

Ikke det at jeg betrakter meg selv som en hjelpetrengende stakkar, men mang en gang har jeg fått bli kjent med folk jeg aldri ville ha snakket med om jeg hadde sett. Som den utrolig hyggelige fyren som spurte om jeg trengte en arm da jeg skulle gå av toget. Jeg gjorde egentlig ikke det, men han var så koselig at jeg sa ja likevel. Eller de butikkansatte som alltid er
ekstra blide og imøtekommende når jeg kommer. (det liker jeg i alle fall å tro). Eller den før nevnte guttungen – han ga meg en skikkelig god latter. Og så klart mine nærmeste, familien, venner og kollegaer.

Å ha folk rundt meg når grunnen under føttene mine føles utrygg betyr så mye at jeg måtte skrive et dikt om det. For ikke å glemme det når jeg egentlig helst vil holde øynene lukket resten av dagen.

GODHETENS MAGI

Når du tar hånden min
Viser meg vei
Når du med stemmen din
Forklarer for meg

Da hender det noe
Har du lagt merke til det?
Mer enn at jeg ved din hjelp
Får mulighet til å se

Det virker nesten magisk
Det som ofte skjer
Den vennlighet jeg møter
Vokser til noe mer

Som om det er nødvendig
At jeg skal trenge deg
For at godheten skal blomstre
Som fioler langs vår vei

Om vi aldri trengte noen
Alltid klarte oss selv
Hvor ble det da plass til varmen?
Til lyset den mørkeste kveld?

Nei, ta min hånd, så går vi sammen
Et stykke av veien, vil du bli med?
I våre fotspor vokser jammen
Kjærlighet, glede, godhet og fred

Les mer fra Heidi Halvorsen her