Her kommer vinteren!

Heidi Halvorsen er skribent i Synlige stemmer – et KABB-prosjekt der blinde og svaksynte skriver om sin hverdag. 

For mange synshemmede er vinteren en utfordrende årstid. Slik er det for meg også: Snø og is gjør hverdagen mer krevende. For et år sida oppdaga jeg imidlertid noe som gjør at jeg nå gleder meg til snøen kommer.

«Snø er blind manns tåke» blir det sagt. Det er en ganske god beskrivelse. Slik tåka skaper kjente omgivelser om til fremmed land, forandrer snø på både underlaget og lydbildet. For dem som har noe syn fjerner alt det hvite både farger og kontraster i omgivelsene og gjør det mer utfordrende å orientere seg. For meg som blind blir skillet mellom asfalt og gress langs veikanten borte, når alt dekkes av snø. Når jeg vanligvis er helt sikker på at jeg er hjemme i min egen gårdsplass fordi jeg kjenner grus under føttene, er grusen forsvunnet. Der jeg ellers kan bruke lydskyggen av bussbua som kjennemerke på hvor jeg skal krysse veien, demper snøen lydene betraktelig, og verden høres ganske annerledes ut.

Vinteren pleier å føre til at jeg går mindre ut på egenhånd. Ikke nok med at jeg må lære å bli kjent i en ny verden, men denne verdenen full av snø er ikke konstant. En dag har brøytebilene laga innkjørslene på litt andre steder enn ved forrige snøfall. Plutselig en dag har det kommet en diger snøhaug midt på fortauet der jeg krysser veien, eller gangstien jeg bruker er ikke måka denne gangen. Å gå seg vill har vært noe som hører med til det å begi seg ut på egenhånd på slikt føre.

Så hva har skjedd? Har jeg lært meg et smart triks for å finne fram ute også i snø? Jeg jobber med den saken, men jeg har fortsatt mye å lære om mobilitet (det å bevege seg) på vinterføre.

At jeg gleder meg til vinteren handler om noe ganske annet. I fjor gjorde jeg en totalt overraskende oppdagelse av hvilken barnslig glede snø kan gi!

Jeg kjøpte meg ski…

Og for et år sida prøvde jeg å gå på ski for første gang som blind. Jeg hadde gått på ski tidligere, da jeg fremdeles kunne se, så kanskje du tenker det ikke er så rart at jeg ville forsøke igjen – eller at jeg ikke burde blitt så overraska over gleden ved det. Men om du hadde spurt mora mi – eller brødrene mine for den saks skyld, hadde du fått vite at jeg aldri var en brennende skientusiast som liten. Jeg var den som alltid klaga over lange skiturer, som ble gående bakerst og fryse og mase om pause og sjokolade. Jeg var den som stort sett alltid endte på siste plass i alle slags skirenn. Jeg var rett og slett ikke særlig glad i å gå på ski. Og som blind har jeg tenkt at det bare ikke er min greie.

Så hvorfor nå? Grunnen til at jeg ombestemte meg er ganske enkel. Barna mine liker å gå på ski. Inspirert av de norske skiløperne ville de stadig ut å prøve skia. Og jeg tenkte: Det er jo for dumt at vi ikke kan gjøre dette sammen! Jeg får i alle fall gi det et forsøk. Jeg kjenner mange blinde som går på ski, så hvorfor skulle ikke jeg kunne gjøre det også?

Dermed kjøpte jeg meg et par felleski og tok med meg ei venninne ut i lysløypa. Jeg var skikkelig spent, og det var hun også. Ingen av oss hadde gått på ski i nærheten av noen uten syn før. Det rareste den første gangen var at jeg ikke ante om jeg gikk fort eller sakte. Og hvordan vi skulle kommunisere om bakker og svinger tok det litt tid å bli enige om. Hvor lang er en «ganske lang» bakke? Eller hvor bratt er en «ikke så bratt» bakke? Nå har vi gått en del sammen, og forstår hverandre ganske bra. Vi bruker tallskiva fra ei klokke for å angi retning, for eksempel «sving mot klokka to». Om det kommer bakker vi ikke har kjørt i sammen før, holder hun enten i den ene staven min når vi kjører ned første gang, eller hun kjører først så jeg hører omtrent hvor lang og hvor bratt bakken er.

Det er dette som har blitt en skikkelig overraskelse for meg: Jeg liker virkelig godt å gå på ski, og gikk mye på ski i fjor vinter! Jeg gikk fra å gjøre det for barnas skyld, til at jeg maste på dem om å bli med meg ut i løypene. Jeg tror det handler om følelsen av å gli bortover snøen, fritt og fint, spenningen ved å stå ned en bakke med bare ord til å hjelpe meg å navigere. Kjenne vinden i ansiktet, være nær naturen – simpelthen LEVE!

Så nå gleder jeg meg til vinter og snø! Ja, det blir utfordrende å gå ut på egenhånd, men gleden over å gå på ski er faktisk større, synes jeg. Jeg er langt fra noen ekspert enda, og har hatt noen saftige tryn iblant. Men man blir bedre til det man øver på, og faktisk er det langt mer morsomt å gå på ski nå enn da jeg var liten.

Så altså: Hurra for vinteren! Hurra for den kalde fine tida!