Jon Ivar Dypedal

Hindrer funksjonshemmede seg selv?

Av Jon Ivar Dypedal, skribent i Synlige stemmer – et KABB-prosjekt

Bør jobbsøkere med nedsatt funksjonsevne fortelle om det i søknaden, eller vente til de kommer på intervju? Jeg tror arbeidsgivere og funksjonshemmede arbeidssøkere har unødvendige fordommer – mot hverandre.

Det er mange funksjonshemmede som sliter med å få seg jobb og det er som regel arbeidsgivere med fordommer som får skylden. Samtidig sier politikerne at alle som kan og vil jobbe, skal få jobb. Hvorfor er det så få funksjonshemmede som er inkludert i arbeidslivet? Er funksjonshemmede mindre attraktive på arbeidsmarkedet?

Jeg er selv arbeidstaker, jeg er nesten blind og jeg har førerhund. Statistisk sett er jeg en av de med dårligst odds for å lykkes i arbeidslivet, jeg har vært heldig. Det er mange, noe slikt som 86 000 funksjonshemmede som ikke kommer seg ut i arbeid. Og jeg hører stadig historier om blinde som sliter med å få seg jobb, og de skylder ofte på at arbeidsgiverne har fordommer. Men som ofte ellers, har denne saken også to sider. Arbeidsgiverne skulle nok ønske at funksjonshemmede var litt mer frimodige.

I 2012 til 2014 gjennomførte arbeidsgiverorganisasjonen Spekter et prosjekt, hvor de fant frem til 130 stillinger som skulle lyses ut spesielt rettet mot funksjonshemmede. Det hele endte opp i kun fire funksjonshemmede søkere og ingen ansettelser. Spekter med sine medlemsbedrifter ville prøve noe nytt for å ta sin del av samfunnsansvaret. Konklusjonen ble at funksjonshemmede lar rett å slett være å søke på jobber. I dette tilfellet var arbeidsgiverne innstilt på å ansette. Men blir det oppfattet som stigmatiserende å bli kvotert inn fordi du er «blind» og ikke nødvendigvis fordi du er flink i jobben, er det en grøft?

Blinde med førerhund kommer nederst på listen, etter rullestolbrukere og tidligere straffedømte. Dette var statementet i en radiodokumentar publisert av NRK P3 i desember 2016. Dokumentaren henviser til en noe omdiskutert undersøkelse fra 2006 gjort av MMI, hvor ni av ti bedriftsledere sier «nei, vi vil ikke ansette blinde personer med førerhund». Intervjuobjektet i dokumentaren, Lena Gimsøy hadde søkt 50 stillinger, men fikk ikke jobb. Hun var godt kvalifisert, og på mange måter er dette en historie vi har hørt før i blindemiljøet.  Hun ville ha en helt ordinær jobb, ikke noe tilrettelagt, «man vil jo ikke assosieres med å være på institusjon». Hun er et godt eksempel på en funksjonshemmet som virkelig prøver, men at arbeidsgiverne ikke er med på notene.

Jeg kan bare snakke for meg selv, alle funksjonshemmede er ulike når det gjelder arbeidskapasitet, holdninger og forventninger til jobben og arbeidsgiveren. I hvilken grad man tør å være tydelig på sin egen funksjonsnedsettelse og hvilken kapasitet den enkelte blinde eller rullestolbrukeren tenker at en selv har, det varierer. For min del kan jeg jobbe som en ganske normal kontorrotte, ansatt på ordinære premisser, mens andre er avhengige av tilrettelagte arbeidsplasser.

Enten man liker det eller ikke, kommer arbeidsgivere og andre til å plassere en i kategorien «funksjonshemmet ansatt» om man er blind eller sitter i rullestol. Sånn er det bare, og da tenker jeg at man må spille på lag med virkeligheten og ikke opponere mot. På den annen side må arbeidsgivere ta sitt sosiale ansvar på alvor, kanskje de vil oppleve at de får mer igjen enn det de hadde forventet.

Funksjonshemmede selv kan med fordel være mer uredde og frampå i jobbsøkerprosessen. Å fortelle arbeidsgiverne at «jeg er funksjonshemmet» kan kanskje bidra til å bygge ned fordommer både hos de som ansetter og hos den funksjonshemmede selv.

 

Bildemontasje av skribentene i Synlige Stemmer

Skribenter i Synlige Stemmer: