Hva er det du ser?

Det kan oppstå noen komiske situasjoner når en seende person skal forklare det vedkommende ser – til meg som ikke kan se noe som helst. Noen ganger snakker vi forbi hverandre, og andre ganger kan det virke som vi befinner oss på hver vår planet.

Jeg lar hendene gli over kjøkkenbenken. Jakten på bodnøkkelen min er i gang! I bakhodet surrer assistentens siste ord før hun gikk hjem: «Jeg la den der, jeg», og lyden av metall mot treverk. Jeg har allerede lett på den lille kommoden min, men ingen nøkkel der. Hvor kan den være?

Jeg sender en melding og spør: «Hvor la du nøkkelen egentlig?»
«På kjøkkenbenken».

Jeg fortsetter å kjenne med fingrene på benkeplata. Kjenner meg litt teit når jeg sender en ny melding og spør hvor på benken den ligger.
Kjøkkenbenken er nemlig ganske lang og nøkkelen er liten, så fingrene mine kan være en centimeter unna gjenstanden jeg ser etter.
«Ved siden av kaffemaskinen».
Ah, bingo! Hendene mine famler litt til, men så kjenner jeg ringen av metall mot fingertuppene. Jeg smiler fornøyd og legger nøklene på plass.

«Hva vil du ha å spise?»
Noe av det mest krevende for meg er når jeg bokstavelig talt blir plassert foran et stort koldtbord med masse ulike retter. Ikke bare er det mange valg mellom mye som helt sikkert ser kjempegodt ut, men alt er usynlig for meg. Noe kan jeg lukte meg frem til, men ikke alt.
Denne samtalen utspant seg ved en relativt enkel frokostbuffé på et arrangement:

Jeg: «Hva slags mat er det her, egentlig?»
Hjelper: «Det vanlige.»
Jeg: «Hva er det du regner som vanlig?»
Hjelper: «Brød og pålegg og sånn.»
Jeg: «Hva slags pålegg da?»
Hjelper: «Kjøttpålegg og ost og sånn.»

I mitt stille sinn undres jeg over hva «sånn» er for noe.
Jeg: «Kanskje jeg kan ta en skive med gulost og en med salami?»
Hjelper: «Nei, det er ikke salami her.»

Samlingen foregikk over flere dager. Den siste dagen hører jeg noen si noe om havregrøten. Jeg bråstopper med skiva halvveis til munnen.
«Havregrøt? Er det havregrøt her også?», utbryter jeg med et stort smil.
«Ja, visste du ikke det? Det har de hatt hver dag!»

Det er ikke lett å kommunisere dersom en ikke forstår hverandres utgangspunkt. Siden jeg lytter til det folk sier for å kunne tolke omgivelsene rundt meg, blir det ordene du sier viktig. Når jeg spør om hva slags pålegg det er, så kan det for eksempel gå an å ta hovedgruppene først: kjøtt, ost, syltetøy, fisk, og så gå mer detaljert til verks.

Om du ikke vet hva noe er, er det helt ok å innrømme det. «Eh… Til middag i dag er det ett eller annet i en ildfast form med ost på toppen, noe salat og ris til.», sa assistenten litt nølende.
Da er vi jo i samme båt – akkurat like spent på hva som skjuler seg under osten.