Solveig-Marie Oma

Hvilken toneart går jeg i?

Av Solveig Marie Oma, skribent i Synlige stemmer – et KABB-prosjekt

Å være organist handler ikke bare om å være kunstner. Det handler om folk, om å gjøre store dager gode for medmennesker. Kan synshemmingen min tilføre noe ekstra i møtet med mennesker?

Det er fredagskveld. Her sitter ei jente som definitivt er musikkstudent, men som har valgt et uvanlig studiested. Å reise til Tromsø for å studere orgel er ikke opplagt. Å bli organist når man er blind er ganske tradisjonelt. Faktisk er det et av de få typiske «blindeyrkene» som ennå eksisterer i Norge. Så hvem er dette? Ei som stiller seg stolt i rekka av tradisjoner eller ei som skal virvle opp i ting?

Da jeg var sju år gammel fikk jeg et lekekeyboard av bestefaren min. Da jeg hadde lært meg «Lisa gikk til skolen» og to barnesanger til, lagde jeg min egen melodi. Den var ikke akkurat noe mesterverk. I dag kan jeg alltids analysere den og fortelle ting som at den går i en todelt taktart og beveger seg trinnvis, men det er ikke poenget. Denne første melodien sier noe viktig om meg som kunstner. Så snart jeg har lært hvordan noe fungerer er kunnskapen et verktøy for å skape noe nytt.

Da jeg var 11 år og hadde spilt piano i tre år, spurte læreren min om jeg ville prøve kirkeorgel ett år. Etter det ene året kunne jeg velge hvilket av instrumentene jeg ville fortsette med. Heldigvis valgte jeg orgel. Jeg var like usikker som da jeg skulle avgjøre om musikk eller formgivning var rett valg for videregående. Igjen heldigvis, ble det musikk. Da spilte jeg litt saksofon også. Nysgjerrigheten var altfor stor til å holde seg til et instrument.

Det har alltid vært et sted jeg har kunnet spille og synge og prøve og feile i fullstendig trygghet. Det er kirka familien min hører til i. De tok imot alle slags framføringer med åpne armer, enten de var godt forberedt eller ikke. Det var der jeg lærte å spille i band, og etter hvert å være leder for band. Som sekstenåring fikk jeg en stor drøm oppfylt da studentene inviterte meg med i lovsangsteamet. Ingen kombinasjon er bedre enn musikk og Jesus. Da blir man noe annet enn en artist, noe mindre egoistisk, men minst like spennende.

Skulle jeg bli musiker? Hva slags musiker i så fall? Skulle jeg prøve å gjøre noe seriøst med de låtene som tøt fram inne på øvingsrommene på Katta i Trondheim? Tåpelig, jeg var altfor dårlig til å synge den gangen. Nei, orgelet ventet på at jeg skulle tørre å ta avgjørelsen og våge å omfavne hele greia. Etter et år på musikklinja var saken klar: Jeg ble ikke lei. Det ble bare mer og mer spennende.

Hva er en organist? Nå veit jeg mye mer om det enn da jeg var 17 og bestemte meg for å bli det, og om ti år vil jeg vite enda mer. Det handler så mye om folk. Å hjelpe til med å gjøre de store dagene i livene deres riktige. Å være lovsangsleder, som vi sier i frikirkelig sammenheng. Bare bak et orgel istedenfor som vokalist i et lovsangsband. En lovsangsleder er ingen artist, for Gud er jo hovedpersonen. På orgelkonsert er man definitivt artist. Og plutselig er man jammen meg dirigent og, for det kan jo hende kirka har kor.

For et vanvittig valg er det jeg har tatt! Hvordan skal jeg fylle en slik rolle? Noe av det som tiltrekker meg er akkurat dette, at man kan fylle rollen med ganske mye. Jeg har det med å ikke passe inn i de typiske mønstrene. Jeg passer ikke engang inn i fordommen om at synshemmede musikere har supergehør. Det er jammen godt jeg er blind, ellers ville jeg sikkert vært en skikkelig noteslave. Kanskje synshemminga gjør at jeg legger merke til andre ting av og til. Kanskje de tingene kan bli nye tanker om musikk. Kanskje jeg får med meg noe om brudeparet, de pårørende, og ungene i koret som utseendet deres skygger for.

Det er rart hvordan jeg ikke har klart å holde meg til en retning, helt til jeg nå aksepterer det og ser at det kanskje er mye av poenget. Å være en musikalsk potet har med tida blitt identiteten og ambisjonen. Det må da være positivt i en jobb som kirkemusiker. Å kunne snu på flisa så ting blir meningsfullt samme hvem brudeparet, de pårørende, eller ungene i koret er. Skal jeg virkelig møte dem og finne den klangen de trenger, må jeg kunne sjonglere sjangrer og instrumenter, og samarbeide med hvem som helst.

Jeg gleder meg sånn! Til å prøve ut korimprovisasjonstrikset jeg lærte på sommerleir, til å lage salmekveld med alt fra fløyte til rockeband, og til å mestre tredje sats av Bachs triosonate i D-moll. Jeg vil samle kunnskap og erfaring til tida er inne til å sette ideene ut i livet. Da blir jeg en dag trygg nok til å kunne holde styr på et helt barnekor jeg ikke ser.

Dur, moll, heltoneskala, bitonalitet, bluesskala. Lærer, bruksmusiker, artist, komponist. Det virker som det ikke er mulig å legge vekk noen av dem. De slåss om plassen og tida, men de styrker hverandre viser det seg. Jeg vet ikke annet ennå enn at kjærligheten til menneskene vokser og viser mer og mer av poenget med musikken. Hvis Gud har skapt meg full av musikk og vil at vi skal fokusere på andre framfor oss selv – da vil jeg slåss mot oppmerksomhetstrang der den bare gjør skade og bruke musikk til å åpne.

 

Synlige stemmer logo

Logo for Synlige Stemmer et KABB-prosjekt