Heidi Halvorsen står forran en gammel grå husvegg

Bære og bli båret

Av Heidi Halvorsen, skribent i Synlige stemmer – et KABB-prosjekt

 

Det er påske, og for meg handler disse dagene om at jeg noen ganger må bli båret, andre ganger kan jeg hjelpe andre å bære. Det ble veldig klart for meg da sorgen over å være blind innhentet meg enda en gang.

Jeg har aldri løpt maraton i mitt liv, likevel tenker jeg at det kan ligne litt på det å leve. For eksempel kan jeg tenke at jeg for lengst har passert og kommet på god avstand fra tøffe ting i livet. Men akkurat som farlige konkurrenter i et maraton har jeg opplevd at de plutselig når meg igjen og puster meg i nakken.

Den siste tida har sorgen over å miste synet nådd meg igjen. Jeg trodde jeg var ferdig med det så godt det lot seg gjøre, men plutselig kom den over meg. Den nøyde seg ikke med å puste meg i nakken, den kasta seg over meg med full tyngde. I et maraton er nok den beste strategien da å løpe fortere, løpe fra konkurrenten. I livet derimot er det kanskje ikke det som er det smarteste å gjøre – ikke på lang sikt i alle fall.

Jeg veit ikke om det går an i et maraton å bli innhenta på en så sjokkarta måte som det jeg har blitt av synstapet mitt, for jeg var overhodet ikke forberedt på det. Ting jeg tidligere hadde akseptert som en følge av det å ikke se ble jeg plutselig sint og lei meg over, lengselen etter å se meg rundt, oppdage verden ble overveldende stor. Usikkerheten på meg selv og min rolle som blind økte kraftig.

Når jeg ser meg tilbake på da sorguhyret (det opplevdes som et uhyre) nådde meg igjen, skjønner jeg litt av timinga. Livet hadde begynt å gå seg til, ungene var forbi småbarnsfasen, jeg hadde tatt tilbake mange av ferdighetene jeg hadde før jeg mista synet, familien vår hadde funnet igjen balansen. Disse tinga i seg selv kan ha gjort at sorgen nå kunne få plass. I tillegg fikk jeg min første jobb som blind. Jeg tror det var det mest utslagsgivende, selv om det kom som lyn fra klar himmel på meg.

Nye omgivelser, nye mennesker, nye arbeidsoppgaver. Å måtte lære å kjenne mine evner, mine begrensninger, møte folk som ikke kjente meg, ikke kjente noen blinde i det hele tatt. Det var noen av de tinga som fikk meg til å nesten gå i bakken.

Så hva gjør man da? Når man blir innhenta slik? Jeg kunne ha rømt, eller stukket halen mellom beina. Slutta å jobbe, stengt meg inne. Men sorgmonsteret hadde nok ikke latt meg slippe så lett. Min redning ble menneskene rundt meg. Når jeg ser meg tilbake – både langt tilbake og til seinest i går, ser jeg mange hender – milde og gode hender – som følges av varme smil og støttende ord. Så klart har jeg ikke sett et eneste smil på ordentlig, men jeg har kjent dem langt inn i hjertet. Familie, venner, kollegaer, støtteapparat som NAV, lege og synspedagog. Jeg har vært heldig, for de har tatt i mot meg når jeg falt. De har hjulpet meg på beina igjen, sett meg, trodd på meg, gått sammen med meg – bokstavelig talt, sett talenter og ressurser hos meg som jeg ikke har sett selv.

Disse støttende hendene og menneskene taler kanskje ekstra sterkt til meg nå når det er påske. Min sorg og smerte er så liten i forhold til det Jesus måtte lide, men likevel føler jeg meg beslektet med Ham. Jeg så – eller ble fortalt om – et maleri av Jesus som bar korset sitt opp mot Golgata. Det sto en tekst ved maleriet. en bønn om styrke og nåde til å bære våre kors av sykdom, fattigdom, avmakt og smerte. Jeg tenker: Kanskje er Jesu ord om å ta sitt kors opp å følge Ham egentlig en raus innbydelse til å komme med alt det jeg er og rommer? All min smerte og sorg?

En mann ble tvunget til å bære korset for Jesus. Jeg har hatt mange gode mennesker rundt meg som frivillig har båret sorgen min med meg.

 

BÆRE OG BLI BÅRET

Jesus, jeg ser deg

Du går rett forbi meg

Nedbøyd, tynget, forslått

Under vekten av massive tømmerstokker

Jeg gråter, tror også du gråter

Jeg tenker at dette er for tungt

At denne dagen er for mørk

At selve Livet nå er over

Så kommer det plutselig en

Han tar korset, tømmerstokkene fra deg

Jeg tror han er redd, lei seg og liten

Men han bærer det for deg likevel

Du, Livets fyrste

Tar i mot hjelp fra en annen

På den aller mørkeste dagen

Da du er tynget av så mye mer enn tømmerstokker

Jeg lurer på om han vet

Denne mannen som bærer korset ditt

At egentlig er det du som bærer ham?

Hans lidelse og synd, hele hans liv

Hele verdens elendighet hviler på skuldrene dine

Der du går forbi meg

Ikke rart byrden ble tung å bære

Og Du utholder smerten uten at jeg løfter en finger for å hjelpe

Du har bedt meg ta mitt kors opp

Men hva er det igjen å bære for meg?

Du bar det alt sammen

Der du gikk forbi meg for å lide døden

Likevel faller jeg av og til sammen

Klarer ikke å holde meg oppreist

Trenger kjærlige hender som reiser meg opp

Noen som går med meg et stykke på veien

Du fikk også hjelp til å bære, Jesus

Selv om børen din var mye tyngre enn min

Kanskje er det å ta sitt kors opp nettopp det,

En invitasjon fra Ham til å bære og bli båret?

Heidi Halvorsen er skribent i Synlige stemmer – et prosjekt fra Kristent Arbeid Blant Blinde og svaksynte (KABB)