«Men, det går jo ikke an!»
Utsagnet framføres ofte krydret av vantro, sjokk, kanskje mistro, når jeg forteller hva jeg som blind kan oppleve. Den som sier det er som regel funksjonsfrisk eller har vært heldig og ikke kjent belastningen av funksjonshemning over lenger tid på kroppen.
Her kan du høre teksten som podkast
Hva er det som ikke går an?
At drosjesjåføren spør meg: «Er det hit vi skal?» og blir sint når jeg ikke kan bekrefte eller avkrefte posisjonen vår? Og frustrert når jeg ikke kan forklare veien? Det skjer mye oftere enn du skulle tro.
At noen nekter meg adgang med førerhund? For «Det er jo imot loven å nekte deg det!»
Ja, tenk, det vet jeg faktisk, men det skjer også stadig vekk.
At jeg får spørsmål som dette: «Har du alltid vært sånn?» Hva mener de med «sånn», egentlig? At jeg er et menneske? Neppe. Blind? Mest sannsynlig.
«Jammen, du må da se noe?» (gjerne etterfulgt av «Du er jo så flink til å …» fyll inn resten selv. Betyr det at jeg mestrer akkurat det du så nå at jeg må se noe som helst?
Eller dette: «Hvorfor må du ha hjelp til å finne fram når du greier det hjemme hos deg selv?»
Kan det være fordi hjemme er jeg godt kjent, men nå er jeg på et nytt sted?
Jeg blir så utrolig lei av å måtte forklare mennesker som er vant til å se det helt grunnleggende om livet uten syn.
«Men du må ikke reagere slik», sier en stemme inni meg. Jo, i dag har jeg det slik. For meg er det verken første, eller siste gang jeg må svare på slike spørsmål. Men noen ganger, ganske ofte egentlig, kunne jeg ønske’ jeg slapp. Jeg blir kort og godt møkklei rare spørsmål, ubetenksomme kommentarer og kreftene det koster å tolke verdenen min på en måte funksjonsfriske kan forstå.
Noe som gjør det hele enda mer komplisert, er når noen forteller meg om den blinde bekjente som så hvor hun/han gikk, fordi synsresten var nok til å kunne brukes. «Så, du må jo ha en sånn du også?» Nei, så vidt jeg vet, er jeg b-l-i-n-d, og rett og slett det. Ikke praktisk blind, sterkt svaksynt eller hva enn andre kategorier som finnes.
Noen ganger kunne jeg bare ønske at jeg slapp å være en attraksjon, den spesielle personen med en livssituasjon få aner rekkevidden av. Jeg får stor respekt for oss, som igjen, og igjen, og igjen må forklare, og forklare, og forklare.
Og jeg blir varm, og glad når noen som ikke har en funksjonsnedsettelse, virkelig tar seg tid til å lytte til svarene, uten å la seg overraske. Men faktisk tør la seg berøre av det fremmede i det å ikke se. Jeg blir også glad og letta når andre synshemmede ler gjenkjennende av taxisjåføren som setter meg av på feil sted. Det er ikke nytt for dem.
Noen ganger er det godt-vondt å høre andre konstatere med resignert medfølelse og ganske felles forståelses-plattform: «Ja, det går an.» Alt dette er faktisk veldig vanlig!» Da kjenner jeg meg ikke lenger som et fremmedelement, og jeg kan slippe ut en del av fortvilelsen over å måtte smile pent og svare på de rareste spørsmål i tide og utide.