Munnbind – tvinger oss til å bruke ord

Tone Mathisen

Tone Mathisen er skribent i Synlige stemmer, foto: Linda Varpe/ Stendi

-Å kommunisere nå – med munnbind – gjør at du ikke leser ansiktet mitt slik du er vant til. Plutselig er vi mer likestilt. Nå må jeg snakke slik jeg gjør til mine blinde venner, til deg som ser!

Jeg er blind, og munnbind gjør kommunikasjon annerledes. Vi er i en krevende tid for alle. En tid, der vi har sjeldnere møter mellom mennesker og der avstand er viktig. Etter at munnbind har blitt vanligere i bruk, har jeg gjort meg noen interessante tanker rundt dette. Hva gjør det med kommunikasjonen vår?

Jeg er født blind. Det betyr at jeg aldri har vært vant til å kunne lese ansiktsuttrykk eller følelser via kroppsspråk. Jeg har aldri kunnet kjenne igjen noen via utseende. Jeg har bestandig måttet vurdere stemme, bevegelse og andre fysiske ting, for å kjenne igjen mennesker. Også for å lese stemning og situasjoner. Jeg vet godt at man kan komme inn i et rom og kjenne en stemning. Når noen virkelig elsker hverandre og blir glad for å se hverandre, kan gjerne også den elektriske stemningen kjennes. Mange ganger blir jeg spurt om jeg kjenner folk igjen på stemmen, kanskje 30 år siden sist. Det er ikke bare enkelt. Stemmer forandrer seg og uten andre hjelpere, er det faktisk vanskelig om du ikke har en veldig spesiell stemmestruktur.

Å lese kroppsspråk er forbeholdt de virkelig nære relasjonene der jeg fysisk har kunnet være så nær,  at jeg kan kjenne ting som at noen nikker eller rister på hodet rent fysisk. Og de relasjonene er svært få. Jeg er ikke mer glad i å være nær fremmede mennesker rent fysisk enn deg med syn. Jeg vil ikke ta på ansiktet ditt, for å danne meg et inntrykk av deg. Det inntrykket kan du fint gi meg ved å vise at du bryr deg og er psykisk tilstede. Jeg er mer opptatt av hvem du er, enn hvor lang nese du har.

Jeg er vant til å hente mye av det jeg får av andres kommunikasjon, via det de sier. Er relativt god på å lese «mellom linjene». Tonefall sier mye, ordvalg også. Det er ofte fullt mulig å høre om noen mener det de sier.

Det jeg ikke var forberedt på, var å oppleve at å kommunisere nå – med munnbind – fratar meg muligheten til selv også å bli lest like godt. Plutselig var vi mer likestilt. Jeg opplevde overraskelsen over at andre ikke ser smilet jeg gir dem, når de snakker til meg i butikken. Jeg er mer visuell enn jeg selv har vært bevisst på. Visuelle tegn, er jeg selvsagt vant til å bruke som en bit av kommunikasjonen og plutselig fungerer det ikke. De ser ikke ansiktsuttrykket mitt. Og siden jeg ikke kan møte noe blikk heller, er det mye mer enn vanlig som skurrer. Jeg må gå lenger opp på kommunikasjonsskalaen. Være veldig bevisst på at jeg bruker ord, for å definere glede og takknemlighet. Definere litt tydeligere grad av følelser. Bruke stemmen for å skape tydeligere tonefall og rett og slett bevisstgjøre meg å bruke en del av de kommunikasjonsmidlene jeg er vant til å bruke ovenfor blinde og sterkt svaksynte venner. Jeg må tenke at jeg må være tydelig. Det er lærerikt for meg, men kanskje litt lærerikt også for dere seende, dersom dere tenker over, at det er slik min hverdag er.

Si hei, når du går forbi, da kan det hende jeg med tida kjenner igjen stemmen din. Der det er naturlig er det også fint om du sier hvem du er. Spesielt om jeg ikke har møtt deg på en stund. Jeg er Nina fra bokhandelen, jeg er Nils fra koret osv. Jeg forlanger ikke livshistorien din, jeg lover! Si «Nå ble jeg glad» om du faktisk ble det. Kanskje ser jeg ikke smilet ditt. Si «Jeg er trist i dag,» jeg ser ikke de stille tårene eller blikket som er sorgtungt, men vil så inderlig gjerne være et inkluderende medmenneske. Sammen skal vi klare å kommunisere kjempegodt med munnbind – både   med og uten syn!  Det kan vi om vi er bevisste på at alt vi ser ikke er hele sannheten, og hjelper hverandre.

Les Helena Reddings tekst Det lydløse språket.