Det lydløse språket

Helena Redding

Av Helena Redding som er skribent i Synlige stemmer.

«Det er helt håpløst å kjenne igjen folk når de går rundt med munnbind», kommenterte en bekjent av meg etter en tur på et sykehjem hvor munnbind var påbudt. Selv om vi var begge to så hjertens enige om hvor viktig dette påbudet var når det var mye lokal smitte, så fikk hennes kommentar noen andre tanker i gang hos meg.

Ja, det er nok mye vanskeligere å kjenne igjen folk når de bruker munnbind. Du ser lite mer av ansiktet enn øynene, men har i tillegg hår, kropp og selvfølgelig stemmen å «ta» personen på. Hennes ord fikk meg til å reflektere på min hverdag.

For meg er dette helt vanlig, foruten at jeg verken kan se øyne eller hår og kropp, ser jeg i beste fall en skygge mot lyset.  Og ja, jeg er helt enig i at det kan være svært vanskelig å gjenkjenne folk, selv om jeg ofte opplever at folk tror jeg kan ta alle og enhver på stemmen.  Men, det er ikke slik, i hvert fall ikke for meg.

Jeg kan gjenkjenne folk på mye forskjellig. For min nærmeste familie kan jeg kjenne dem igjen på stemme, latter, lukt eller til og med når de kremter eller hoster. For arbeidskollegaer kan jeg som regel kjenne dem alle igjen på stemmen, men (og det er et STORT men), det gjelder kun når vi treffes på jobben eller i jobbsammenheng. Møter jeg dem på butikken eller helt andre plasser, ja da er det ingen selvfølge at jeg kjenner folk igjen. Stemmen er den samme, men i ukjent sammenheng er det ikke alltid like lett å få koblet sammen stemme og person. Det hender også at noen synes det er kult å be meg gjette hvem de er, men tro meg, det synes ikke jeg er så veldig festlig. Bare si hva du heter når vi møtes, det gjør våre møter så mye hyggeligere!

Jeg legger også stadig merke til at det er mange lydløse samtaler «der ute» som jeg går fullstendig glipp av. For noen år siden meldte jeg meg på et kurs som skulle gå en gang i uka over en del uker. Første gangen sto de fleste deltakerne litt hver for seg, men allerede andre gangen skjønte jeg at det var en del som foregikk i gruppa uten at jeg hadde fått det med meg.  Jeg sto fortsatt alene under pausene, men hørte at folk begynte å sitte samlet i små grupper hvor praten gikk som om de hadde kjent hverandre i lang tid. Hva skjedde? Hvor var jeg når det skjedde?

Jo, jeg hadde vært på plass, men ikke forstått språket. Jeg hadde stått der, mutters alene og ikke fått med meg samtalene som de andre deltakerne hadde seg imellom.  De hadde smilt og nikket til hverandre, gitt andre tegn på å komme og sette seg ved siden av dem – alt uten at jeg hadde fått med meg et snev av samtalen.  Det var som om alle pratet et språk jeg ikke forsto det minste av. Etter noen uker var folk begynt å dra ut på kafé etter at kurset var ferdig for dagen.  Til slutt følte jeg at jeg hadde to valg, enten fortsette i min egen boble eller rett og slett begynne å presse meg litt på. Gå dit folk sto og prata og forsøke å skyte inn en setning eller to for å bli med i «gjengen».

Jeg har ofte tenkt tilbake på dette kurset og ser det var et slags vendepunkt for meg. Jeg har aldri vært en selskapsløve og har alltid trives bedre med en-til-en samtaler eller små gruppesamtaler enn de store samlingene. Ettersom årene går merker jeg dog at jeg trekker meg mer og mer inn i min egen boble, og at den boblen bare blir mindre og mindre. Jeg trives svært godt sammen med min nærmeste familie, har et par gode venner jeg kan avtale å treffe, men det føles enklest å være bare i eget selskap. Da er det ikke noen «samtaler» jeg går glipp av. Jeg har valgt å ta utdanning gjennom nett, og har trukket meg tilbake fra mange andre aktiviteter.  Jeg synes det er vanskelig å bli med på nye arenaer og gjør alt jeg kan for å unngå å sette meg selv i slike situasjoner, i hvert fall om jeg ikke har med egen ledsager som kan være et bindeledd for meg. Samtidig er det trist at det har blitt sånn og jeg føler at jeg har utviklet form for sosial angst.  Kirken var et sted jeg søkte tilflukt til før, men også her synes jeg det ofte er vanskelig. Drar jeg alene, tar som regel ingen kontakt og jeg kan sitte og tenke på hvordan jeg skal få deltatt i nattverden, gått til forbønn eller få tent et lys. Jeg får vanligvis til å gå til nattverd, men har sluttet å forsøke det andre. Det føles trist. Jeg deltar, men jeg deltar ikke fullt ut.

Koronaviruset har gjort at jeg får igjen deltatt i flere aktiviteter, selv om det ikke skjer rent fysisk. Jeg har deltatt på møter og kurs via nett og til og med sunget med et kor uten å ha flyttet en millimeter på meg.  Innerst inne har jeg en liten kamp gående. Det er noe der inne i hjertet som sier at nå bør du pushe deg selv litt mer, ta skrittet og delta i det livet har å by på SAMMEN med andre. Koronaviruset gjør at det kun har vært med tanken så langt, men hvem vet, kanskje jeg tar mot til meg og blir med på noe når tiden er inne. Jeg håper det….kanskje.

Mer fra Helena Redding