Blind – for meg et vanskelig ord
Av: Helena Redding, skribent i Synlige stemmer
Jeg er født svaksynt, men ble blind i voksen alder. Selv om jeg kan skrive at jeg er blind, sliter jeg fortsatt med å si høyt at jeg er blind.
Kanskje er det på grunn av at jeg fortsatt kan se lys og bevegelse og er derfor ikke «helt» blind, eller kan det henge sammen med hva omgivelsene legger i ordet? Jeg glemmer aldri når en ung gutt spurte meg hvorfor i all verden jeg gikk med øynene åpne når jeg var blind. Ja, hvorfor det?
I begynnelsen sa jeg ofte til ansatte i butikker at jeg ikke så. Det resulterte ofte i at folk skulle vise meg varen i et bedre lys eller til og med slå på ekstra lys. Det var selvfølgelig lite hjelp i dette, så da begynte jeg å si at jeg var svaksynt. Det gjorde at jeg, for eksempel i kirken, ble tilbudt salmebok med stor skrift. Veldig forståelig det, og selv om jeg ikke hadde noen sjans til å kunne lese det som sto i boken, tok jeg den som regel med meg og satte meg ned på bakerste benk slik at folk ikke skulle legge merke til at jeg ikke brukte den.
Jeg fant fort ut at når man er ute og reiser alene, ja så er det best å skrive eller si at jeg er blind. Å si det som det er gjør at folk forstår mye bedre mitt hjelpebehov, og forsøker å tilrettelegge. Er det ikke rart hvordan et ord på kun fem bokstaver, kan vokse seg så tykt i munnen, så tykt at jeg nesten ikke får dyttet det ut med tunga?
Nå skriver jeg konsekvent at jeg er blind, når jeg bestiller flyreiser. Det har gjort at jeg får som regel veldig god assistanse på flyplassene. På flyturene hender det ofte at flyvertene vil være litt for behjelpelige, feste sikkerhetsbeltet for meg, åpne brusboksen, dele opp sandwichen min eller hjelpe meg med å spise matretten jeg har fått utdelt. At jeg ikke snakker om den gangen flyverten ville at jeg, som har ganske grei mengde flyskrekk, skulle holde på livvesten på veien over havet. Når jeg spurte om hun trodde vi kom til å ha behov for et liv vest, skjønte hun at det kanskje ikke var så betryggende for meg å ha den i fanget likevel.
Noen blir litt i villrede når jeg forteller at jeg er blind, som på apoteket når en ansatt var helt fortvilet når han skulle vise meg hvordan bruke en inhalator riktig, og jeg ikke kunne se. Han spurte meg hvordan i alle dager han skulle vise meg slik at jeg kunne klare det selv? Det bør nevnes at dette var nå i koronatider og det var pleksiglass mellom oss. Jeg sa som det var, at han skulle bare forklare med ord, så vil jeg nok enten forstå eller kunne spørre videre inntil jeg skjønte hvordan jeg skulle gå frem. Etter få minutter var vi i mål og begge fornøyde med seansen. Neste gang jeg traff på denne personen på apoteket hadde han tydeligvis glemt dette med min synshemming og forklarte for meg at jeg absolutt ikke kunne kjøre bil etter å ha inntatt de nye medisinene. Jeg må innrømme at jeg ikke kunne dy meg, løftet opp min hvite stokk og spurte om jeg da kunne kjøre FØR jeg tok tablettene? Da måtte han le. Etter det husker han godt at jeg ser dår….. er blind!
Jeg er ikke sikker, men det ser ut til å være en nokså lik høy terskel for meg å bruke ordet blind om meg selv, som det var å begynne å gå med hvit stokk. Jeg gikk rundt med en sammenleggbar mobilitetsstokk i håndveska i godt over et år før jeg tok den opp for å bruke den for første gang. Det valgte jeg også å gjøre i en annen kommune enn min egen, slik at forhåpentligvis ingen skulle gjenkjenne meg.
Når jeg søkte om førerhund, måtte jeg igjennom mobilitetskurs på 20 timer. Da kom det en utmerket mobilitetslærer hjem til meg og vi trente opp diverse stokkteknikker inne i huset. Deretter skulle vi gå et par ruter i nærmiljøet før vi endte opp med å trene nede i sentrum av byen. Dere vil ikke tro hvor vanskelig det var å gå med stokken i den lille byen jeg bor i. Jeg var sikker på at det ikke var et menneske som ikke la merke til meg. Og jeg hadde i hvert fall delvis rett i det, for allerede første dagen kom en nabo bort til meg og sa hvor tøft det var å se hvor dårlig synet mitt var blitt. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle respondere, men tenkte som så at mannen må ofte ha trodd at jeg var på fylla der jeg rotet rundt i hagen, gikk rett på søppelkassa eller måtte føle meg fram i leting etter postkassa.
Noen dager seinere sto jeg og mannen min og pratet med en annen nabo. Min mann fortalte at han skulle på kurs i Oslo uka etter. Naboen lurte da på hvordan jeg skulle klare meg alene og om noen ville komme med mat til meg. Jeg må innrømme at jeg ble såret, men min mann var kjapp å si «Du bør heller bekymre deg for meg… for hvis det var jeg som måtte lage all mat i heimen så hadde vi kunne stått i fare for å sulte ved brødboksen.»
Så vanskelig var det å begynne å bruke den hvite stokken i starten. Nå har den blitt min aller beste venn. «Trauste», som jeg kaller stokken min, har hjulpet meg gjennom utallige hinderløyper i livet og har gjort meg mye mer selvstendig. Jeg er uendelig takknemlig for dette hjelpemiddelet som betyr så mye for meg og hjelper meg med å informere omverdenen om min synshemming. Den har rett og slett vært livsforvandlende. Den 15. oktober er det den Hvite Stokkens dag – gjett om Trauste skal feires!
