Når hjelpen skaper nye hindringer

Benedicte Aass er sogneprest i Sande, Vestfold

Hvordan kan vi skape likevekt mellom den som hjelper og den som tar imot hjelp? Kan vi kanskje samkjøre i stedet for at du henter meg?

Jeg er av dem som har et anstrengt forhold til verbet «å hjelpe». Man skulle tro at det var en lett sak å ta imot hjelp, når man trenger det. Det er mange som vil bidra og strekke ut en hjelpende hånd i samfunnet. Men hvis man får for mye hjelp, eller den blir gitt på gal måte, kan den virke mot sin hensikt. Hjelpen skaper nye hindringer i stedet for muligheter.

For noen år siden skulle jeg på studietur til utlandet. Med dårlig syn er det vanskeligere å finne frem på nye steder. Før vi reiste var jeg redd for èn ting: at jeg skulle bli borte fra gruppa. Derfor spurte jeg arrangøren om gruppa kunne være litt oppmerksomme, slik at alle passet på at jeg ble med når vi forflyttet oss fra ett sted til et annet. Da organiserte arrangøren en ledsagertjeneste. Jeg skulle få en ny ledsager per dag. For meg ble ikke dette bra. Jeg mistet frihet. Jeg kunne ikke bevege meg som jeg ville. Jeg ble mer passiv. Jeg kunne ikke gå fra ledsageren min. Jeg kunne ikke snakke med hvem jeg ville, for jeg måtte gå sammen med ledsageren. Ledsageren ble også bundet til meg, og kunne heller ikke bevege seg fritt. Han hadde en jobb å gjøre. For meg ble denne hjelpen fort for mye. Jeg måtte ta imot mer hjelp enn jeg trengte, og jeg kjente meg mer svaksynt enn jeg strengt tatt er. Ofte er det ikke så lett å si fra. Den som organiserer hjelpen gjør det slik de tror er best. Det er lett å kjenne seg utakknemlig eller man blir redd for å såre om man avslår tilbud om hjelp.

Jeg har alltid vært redd for å havne i gruppen hjelpetrengende. Jeg er redd for hjelp som låser, og som hindrer meg i å delta i samfunnet. Jeg har også erfart at hjelp som blir synonymt med særbehandling ikke har vært til det gode. Jeg fikk for eksempel levere stil på skolen når jeg ville. Derfor er jeg dårligere på å holde frister i dag. Det var godt ment, men på sikt har det ikke vært bra. Derfor har jeg gjennom årene ofte takket nei til hjelp, og heller strevd meg gjennom utfordringer. Jeg tror jeg har hatt fordel av det. Jeg skulle tilpasse meg et samfunn hvor man må prestere, og da må man ha kontroll i eget liv. Men det har nok også hatt en pris. Jeg har ikke fått med meg alt det de andre har opplevd. Likevel: Uansett hvilen strategi man velger vil det koste noe. Jeg har derfor vært forsiktig med å ta imot hjelp knyttet til studier og bistand ved jobbsøking. Eller til å ta meg frem.

Alle mennesker vil i løpet av livet trenge hjelp fra andre. Men kunne vi blitt flinkere til å yte hjelp etter hva mottakeren selv uttrykker behov for? Det er så mange som tror de vet bedre enn meg hva jeg trenger. I møte med noen som vet bedre kan man kjenne seg ganske liten, og da er det enklere bare å takke nei til hjelpen.

Dette er grunnen til at jeg ikke liker ordet «hjelp». Hjelp blir gitt i omsorg til noen som vi ikke nødvendigvis venter gjenytelse fra. Det blir ikke likevekt mellom den som gir og den som tar imot. Den som blir en mottaker kan bli fratatt integritet og til og med verdi, fordi de som hjelper ikke ser den andres ressurser, eller inkluderer dem i samfunnet på linje med en selv.

Når jeg møter mennesker i arbeidet som prest og ellers, ønsker jeg at alle selv skal få styre hva de trenger hjelp til og når de vil ha den. Så langt det er mulig skal alle ha kontroll og ansvar i eget liv.
Jesus spurte den syke mannen ved Betesdadammen: «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?» Kanskje var svaret opplagt. Likevel spør Jesus, slik at mannen selv kan gi utrykk for behovet sitt.

Jeg ønsker meg et samfunn hvor det å ta imot hjelp fra andre er positivt også for den som er mottaker. I kirken hos oss tilbyr vi kirkeskyss. Men det er få som vil ringe og si at de ønsker å bli hentet til gudstjenesten. De vil heller at vi skal ringe dem og spørre om de vil være med. Det kan jeg forstå. I vårt samfunn er det et sterkt fokus på ytelse og selvstendighet. Alle klager over at de har det så travelt. Da er det ikke så lett å bry andre ved å spørre dem om hjelp.

Kanskje hadde det vært lettere om vi fant andre ord. Ord som la opp til balanse og likevekt mellom den som gir og den som tar imot. Det er lettere å bli med på samkjøring til kirken enn å bli hentet. Da gjør man noe sammen, i stedet for å føle at man er til bry.

Les også denne artikkelen av Asbjørn Gabrielsen om samme tema: Ta imot!

 

 

Synlige stemmer logo