Noen får mer frihet, men ikke alle
Av: Heidi Halvorsen
Jeg har bare lyst å dele noen tanker i forbindelse med at samfunnet nå åpnes mer og mer igjen. En del tanker spesielt etter pressekonferansen torsdag. Der det ble sagt at alle skoler kan åpnes fra neste uke, og at mye er i ferd med å bli opp mot normalt igjen.
Denne åpningen av samfunnet forutsetter at restriksjonene rundt smittevern overholdes nøye. Det er i hovedsak tre punkter i dette:
– Håndvask og god håndhygiene
– At de som føler seg syke eller er i risikosonen holder seg hjemme
– At regelen om minst 1 m avstand overholdes
Det ble sagt at dette er de minst inngripende tiltakene og derfor er det viktig at de ligger til grunn for gjenåpning, og at dette vil vare lenge.
Hva vil nå skje med dem som ikke klarer å overholde disse restriksjonene? Enten fordi de er i risikosonen, på grunn av
underliggende sykdommer eller alder eller lignende. Eller – sånn som for min del – de som ikke klarer å overholde regelen om avstand. Hva med de som av ulike grunner trenger ledsager for eksempel?
Fram til nå har restriksjonene vært såpass kollektive at det på en måte har gitt et visst fellesskap i det å være alene. Ikke kunne møte andre, ikke kunne gjøre de vanlige aktivitetene i en dag. Når samfunnet nå mer eller mindre nærmer seg normalen igjen, blir den kollektive isolasjonen borte. De fleste kan igjen møte folk – selv om det er på avstand, gå på jobben, på skolen, starte
fritidsaktivitetene, gå i kirka…
Jeg tror at det er en del som nå, i enda større grad enn i ukene som har gått, vil bli mer ensomme. Fordi de ikke kan ta del i
gjenåpningen. Fordi de ikke kan komme i kirka. Jeg tror det er viktig at de ikke glemmes, at de fortsatt , eller kanskje ekstra nå, får føle at de hører til i menigheten. Hører til på Kristi kropp, at de er regna med, tenkt på.
Jeg har nok tenkt ekstra på dette fordi avstandsregelen rammer meg personlig ganske dramatisk. Ikke så hardt som det ville gjort hvis jeg ikke hadde familie (så det takker jeg virkelig Gud for hver eneste dag!). Men å skulle holde avstand til folk slik uten å se dem er så å si umulig. Tankene jeg deler nå er ikke på grunn av min egen situasjon, jeg har som sagt familie, så når det gjelder kirka har jeg faktisk ledsager, så det ville kanskje fungert.
Men siden jeg nå først er i en situasjon der jeg merker hvordan restriksjonene isolerer meg mens de gir frihet til samfunnet ellers,
tenkte jeg at jeg i alle fall kan gi en stemme til dem som ikke akkurat pleier å rope høyest. De som kanskje allerede er mye alene, og nå heller ikke kan ta del i aktiviteter igjen på grunn av helse , alder eller funksjonsnivå.
For , som helseminister bent Høye sa i stad: Dette er på langt nær slutten, i beste fall er det slutten på begynnelsen -i forhold til
restriksjoner.
Hilsen Heidi Heidi Halvorsen
