Blind på flere måter i koronahverdagen

Ranveig Bredesen KABB

Ranveig Bredesen er gjesteskribent i KABBs Synlige stemmer.

Av: Ranveig Bredesen

Jeg er blind, og den fysiske avstanden jeg må ha til alle er i ferd med å bli uutholdelig. Tenk deg at du ikke kan se hvor du går eller menneskene du har rundt deg. I tillegg kan du ikke benytte deg av berøringssansen, som oftest hendene, til å se deg for, bortsett fra i ditt eget hjem.

På helsenorge.no står det at vi bør holde to meters avstand til alle vi omgås, om vi ikke bor i samme husstand som dem. To-meters-regelen er så å si umulig å gjennomføre i praksis for meg. To meter er en lang avstand. Jeg blir gående å vokte på folk jeg møter. Jeg lytter og lytter. Det blir svært slitsomt i lengden. Berøring er ikke bare viktig for orientering. Her er bare noen få eksempler på de sosiale utfordringene jeg møter.

-Jeg savner å kunne få og gi en klem.
– Jeg savner å få en hånd på skulderen, når jeg trenger å vite at noen er her sammen med meg.
– Jeg savner at et håndtrykk ikke begynner eller avslutter en samtale av det litt mer formelle slaget.
– Jeg savner å la hånda mi hvile på en person i det jeg går forbi, for på den måten å se meg selv i relasjon til den andre.
– Jeg savner å dulte lekent borti armen til en venn i det vi fleiper og ler.
– Jeg savner å se sammen, at vi begge berører samme gjenstand, sitte nært, så jeg kan merke både varmen og høre lydskyggen fra den jeg er sammen med.
– Det gjør vondt når all berøring jeg nå gjør er strengt nødvendig, og aller mest bare for å komme meg fra sted til sted.
– Jeg lengter etter å kunne gå ute, uten å tenke på avstand til andre rundt meg.
– Jeg gleder meg til den dagen jeg igjen, helt hverdagslig, vil gi vennene mine og familien min de naturlige fysiske kjærtegnene og berøringene jeg både gir og mottar. Rett og slett for å føle meg sett.

Jeg har førerhund, og er glad for det. Men å kose med en hund kan ikke erstatte nærkontakt med mennesker, det er helt sikkert. Godt er det likevel å vite, at jeg ikke er alene om å vente, og å håpe og å lengte til den tiden når…

Men, jeg gruer meg også. For berøring er et viktig språk for meg. Og nå, bare tanken på igjen å få en spontan berøring gjør at jeg viker tilbake og får enda mer behov for å beskytte meg. Samtidig er lengselen der, etter en finger som stryker varsomt over håret mitt, eller berøringen når jeg lar hånda gli over en venns arm i det jeg passerer. I en tid da samfunnet er i karantene, så svinger dagene, for ikke å si timene for mange av oss.

Jeg er glad jeg kan gå ut, at jeg får assistansen jeg trenger. Og ja, jeg vet jeg er heldig! Sosialt liv, både på skjerm og med småprat med naboer og hunde-eiere på tur, det varmer det også. Men, jeg lengter likevel. Hvor lenge må jeg vente? Det å bli dobbelt blind som følge av avstanden til medmennesker, gjør at noe i meg blir skjørt. Jeg er ingen typisk klemmer, og trenger nok ofte noe avstand. Men når mangelen på muligheten til berøring forsvinner, så blir savnet desto sterkere. Jeg lengter…. og savner, tror og håper. ’til we touch again..»

Les teksten «Så fint at du spør» av Ranveig Bredesen her.