-Opplev alle sansene dine!

Av: Tone Mathisen

Når man er blind, som meg, er alle de andre sansene med på å bygge mine inntrykk av verden. Dette var jeg heldig og fikk oppleve via samhandling og utforsking av miljøer, sammen med trygge voksne. Her deler jeg en historie fra barndommens sommerdag i Lillehammer.

Jeg er trygg og glad. Jeg sitter på skuldrene til fysioterapeuten Jahn. Sola skinner på meg og varmer meg og jeg hører skoene hans treffe den tørre asfalten og de skarpe lydskyggene fra husvegger ved siden av meg og delvis over meg. Han ler og tøyser. Stemmen hans er varm, og jeg kjenner kriblingen av latter og glede i magen. Ren lykkestund sammen. Ofte jobber vi to hardt sammen, for å bedre koordinasjonene min, øve på balanseøvelser og andre krevende ting, som er viktig for meg som blindfødt for å sikre meg best forutsetninger senere i livet. Han kan være streng. Det er ikke vits i å prøve å snike seg unna. Han har klare mål for timene våre sammen. Men krav og omtanke går hånd i hånd og han hjelper meg å vekke sansene mine og glede meg over lukt, smak, hørsel og følesans. Jeg må jobbe med hele kroppen, for å holde meg i balanse, siden jeg sitter der oppe og han går de bratte bakkene ned mot stasjonen. Samtidig frydefullt og litt skummelt.  Men jeg stoler på at han har god kontroll.

Han stopper for biltrafikken, forteller meg med sine av og til litt nølende ord, hva han ser. Vi deler ikke morsmål, men vi deler sanseinntrykk og opplevelsen. Jahn er fra Nederland. Et land for meg langt borte.

Det er løv på trærne nå, sier han. Vi tar en sving bortom et tre. Jeg får ta på knudrete greiner og nye blad, som vokser fram. Han går på grus som lager annen lyd og kjennes annerledes ut.

Vi stopper i kiosken og han kjøper peanøtter med hardt knasende skall jeg må dele med fingrene, for å få ut de gode små nøttene.

Lite vet jeg, om at dette gjøres bevisst, for å øve opp følesansen og finmotorikken min. Først som voksen har jeg skjønt at dette antagelig som så mye annet i Jahns tid med meg, var en planlagt handling, som en del av hans måte å lære meg gode ting.

Han øker tempo. Det kiler i magen. – Nå må du gå resten selv. Han stopper og svinger meg ned fra skuldrene og setter meg ned. I et nydelig øyeblikk kjenner jeg i hele meg, at vi deler en lykkelig opplevelse, uten at vi kan se hverandre. For det trengs ikke blikk, ord eller felles språk i denne stunden av sol, delt tid og latter.

Jeg kjenner lukta av solvarm asfalt og eksos og hører lydene av bussene. Jahns store voksenhånd griper min lille barnehånd. Jeg leies bestemt og trygt videre. Pass på, fortauskant, Tone.

 

Les også: Det må være trist å ikke kunne se.