Det må være trist å ikke kunne se?

Tone Mathisen

Tone Mathisen er skribent i Synlige stemmer, foto:Linda Varpe ( www.fotografvarpe.no )

Av: Tone Mathisen, skribent i Synlige stemmer

-Er det helt svart for deg, som blind? Vet du hvordan jeg ser ut? Er det ikke trist å ikke se? Dette er vanlige ting folk spør om, når de begynner å bli litt trygge på meg.

Ja! Noen ganger er det ingen tvil om at det er trist å ikke kunne se. Men trolig ikke trist av de årsakene, du som seende ville forestille deg. Jeg opplever heller ikke at det er trist av samme grunn hele tiden. Og helt klart ikke at det er trist på samme vis for alle blinde. Til det er vi for ulike vi også, akkurat som dere seende.

Bakgrunn har noe å si. Jeg er født blind (3 måneder for tidlig). Det betyr at jeg ikke brått eller gradvis mistet syn. Jeg har ikke mistet noe jeg kan huske. Siden jeg aldri har sett svart, er det jeg tenker på som det jeg «ser», stort sett ingenting. Et fravær. Faktisk er min situasjon tvert om. Jeg har gradvis og over mye tid begynt å forstå mer og mer, om hva jeg ikke kan få løst så enkelt, uten tilstrekkelig syn.

Så må jeg klare å skille ut, hva som handler om syn. Og hva som handler om mine preferanser og alt annet enn syn.

For oss blir ofte ting forklart med blindheten som første prioritering. Det er av og til litt enkelt å si seg enig, for enkelhets skyld.

Jeg har samtidig fått stadige aha-opplevelser opp gjennom årene. En av utfordringene er at jeg fortsatt stadig lærer – både nye ting jeg kan få til, og ting jeg ikke kan få til. Noe jeg er helt sikker på, er at det ikke er slik at jeg skal uten vurdering, godta andres konklusjoner om hva jeg kan som blind, på mine vegne.

Tror jeg at ting kan gjøres, ja, da kan det hende jeg prøver, om jeg tør. Og er jeg heldig, har jeg gode støttespillere, som tør å la meg forsøke. Selv når vi ikke er sikre på resultatet fra start.

Min mor, som torde la meg sykle på tross av at hun visste jeg garantert kom til å gå i bakken og at det ble blod og hyl, fortjener respekt for det. En ting er sikkert, olabil, akebrett og sykkel og blindt barn, betyr skrik og skrubbsår. Men jeg tror det eneste hun hadde oppnådd av å hindre meg i leken med gutta, hadde vært å få meg redd.

Senere fikk jeg prøve meg på å orientere meg med stokk alene. Jeg vil aldri bli noen racer til å ta meg fram overalt uansett utfordringer, men jeg ville heller aldri vært der jeg er i dag, uten å ha fått forsøke meg.
Jeg vet jeg var ganske liten, da jeg hadde lært hvordan jeg kunne forklare andre både voksne og barn, at jeg ikke så. Betød dette, at jeg forstod hva jeg forklarte? Nei! Jeg forstod ikke. Hvordan kunne jeg det? Men jeg erfarte at det gav de andre en informasjon som hjalp meg.
Jeg husker også da det begynte å gå opp for meg, at dette var en situasjon som ikke ville endres. Som barn og tenåring er man i læringsprosesser. Det betyr at man stadig opplever ny mestring. På en måte hadde jeg nok trodd at bare jeg kjempet hardt nok, viste at jeg ville og fikk til, ville jeg en dag ha de samme frihetene som seende. Kanskje ikke se, men det hadde jeg heller aldri gjort.
Men jeg ville ikke la dette hindre meg. Håpet jeg. Trodde jeg.

Så kom tiden da de andre tok lappen. Her kunne jeg ikke mestre, her kunne jeg uansett forsøk, ikke hevde meg. Jeg kunne heller ikke sørge åpenlyst. For hvordan sier man at man sørger over noe som er så latterlig enkelt, som at man ikke kan som blind kjøre bil? Dessuten: Alle andre kjører jo heller ikke bil. Riktig det, men 90 % av de som ikke kjører bil, har valgt dette selv. Det er en forskjell på å velge og på å bli valgt for.

Og akkurat her er et kjernepunkt for meg. Velge bort er greit når man faktisk har et valg. Og der ligger mye av det jeg savner mest og blir trist av. Jeg vil velge! Jeg vil kunne være spontan. Jeg vil ha frihet.
Og ofte møtes jeg med uvitenhet som blir kamuflert som uvilje, mangel på fleksibilitet, behov for mer planlegging enn noen kan ane og mangel på valg. Når jeg opplever at bussholdeplasser ikke ropes opp, tar dette fra meg nødvendig sikkerhet til å tørre ta bussen hjem alene.
Jeg vil kunne velge å ta kontakt. Det å være en del av et selskap eller møte folk på gata og spontant ta kontakt med de man selv ønsker. Det er lett å gå forbi meg på gata.

Bare ti stille, og gå. Jeg kommer ikke til å stoppe deg. Og jeg lever uvitende om at jeg burde hilst. Og det kan jeg synes er trist. Jeg kan føle på at jeg hadde kunnet glede meg, både i å overse noen om det passet meg (noe jeg heller ikke kan om de vil ha kontakt) eller hilse og være den som tok initiativ til en prat. Ikke noe enkel løsning her, men lov å savne den muligheten.

Noe annet jeg savner er å se responsene. Se de raske smilene. Oppleve verdien i et blikk. Noen responderer mye med nikking for eksempel. Man skal sitte veldig nært, for å oppfatte det. Hvis man er god på å respondere med hørbar lyd uten at det blir påfallende mye også.

Jeg vil kunne velge å gi et kompliment for eksempel. Det er noe jeg ville sette så utrolig pris på å kunne gi! Fin genser. Flott farge til øynene dine? Nei, slike kommentarer kan jeg ikke gi. Og jeg savner det. Jeg gleder meg derimot umåtelig over når noen på eget initiativs viser meg noe. «Se de skoene her har jeg kjøpt» –  og lar meg ta på dem.» Jeg har kjøpt dette skjerfet» –  og hiver det i fanget mitt. Jeg kan se, med hendene. Og jeg har stor respekt for alles kroppssone, så jeg må vises. Da kan jeg spørre, jeg kan mene ut ifra følesans og jeg kan delta. Og jeg kan glede meg med deg!
Noe jeg virkelig gjør!

Inkludering er aksept. En aksept av at også jeg oppfatter og vil være med. Jeg er veldig takknemlig for eksempel, for at jeg får være med og hjelpe til med oppgaver i min lokale brukshundklubb. Det tok litt tid, før vi sammen fant ut hva jeg kunne gjøre av oppgaver. Jeg var usikker på hva de trengte, de på hva jeg mestret. Jeg forstod at å melde seg som parkeringsvakt, kanskje ikke var helt hensiktsmessig. Men vi har funnet ut at jeg kan organisere innkjøp og få hentet ting. Og slik får jeg bidra, noe som gir glede og er til avlastning nytte for de andre også.  Aksept betyr å bli regnet med. Å få tillit. Noe vi alle behøver.

Les også: Å legge puslespillet identitet, av Tone Mathisen.