Vi har ikke spesielle behov, vi har bare behov for like rettigheter

Regjeringen vil arbeide for funksjonshemmedes rettigheter. Men å ta FNs rettigheter for funksjonshemmede inn i norsk lov vil de ikke ha noe av. Hva er de så redde for?

Av Øyvind Woie, generalsekretær i KABB

Mange norske politikere har trykket FNs bærekraftsmål til brystet. Du har sikkert sett en rund, regnbuefarget bærekraftsnål på jakkeslaget til Erna og andre regjeringstopper? Hovedbudskapet i målene er at ingen skal utelates, «Leaving no one behind». De mest sårbare må prioriteres, forklarer FN – og peker på mennesker med nedsatt funksjonsevne, flyktninger, etniske og religiøse minoriteter, jenter og urfolk.

 

FN banker på.

Nå banker FN på den Stortingsdøra med konvensjonen om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD). De fire bokstavene står for Convention on the Rights of Persons with Disabilities. Det er en internasjonal avtale som Norge forpliktet seg til å følge i 2013. Målet er at funksjonshemmede skal kunne leve selvstendige liv og delta på alle livets områder. CRPD er ikke en del av norsk lov i motsetning til kvinne-, barne- og rasediskrimineringskonvensjonene.

Partiet SV har utfordret Stortinget til å ta inn konvensjonen i den norske menneskerettighetsloven. Denne loven har som formål å styrke menneskerettighetenes stilling i norsk rett.

Men det vil ikke regjeringen. På tross av at de går med «Leaving no one behind» pins og har laget handlingsplan for likestilling av personer med funksjonsnedsettelse 2020-2025, kommer de til å stemme imot tirsdag 9. mars.

 

Uforståelig at Krf er imot.

Tittelen på planen er: «Et samfunn for alle – Likestilling, demokrati og menneskerettigheter». I innledningen kan vi lese:

«Vi vet at personer med funksjonsnedsettelser møter barriere som hindrer full likestilling. Ulikheter i helse, utdanning, sosiale nettverk, innflytelse og deltakelse i sivilsamfunn og demokratiske prosesser kan føre til ulikhet og mange på likestilling. Regjeringen vil arbeide for å fjerne disse barrierene gjennom å fremme demokrati, menneskerettigheter og likestilling. Vi ønsker å sikre like muligheter til personlig utvikling, deltakelse og livsutfoldelse for alle».

Budskapet er klinkende klart og signert av samtlige statsråder. Vi i interesseorganisasjonene for mennesker med nedsatt funksjonsevne er helt enige. Det er akkurat dette slaget står om hver eneste dag for Norges største minoritet. 17 prosent, eller nesten en million norske borgere lever med nedsatt funksjonsevne 24/7, 365 dager i året.

Det har Arbeiderpartiet og Senterpartiet skjønt, derfor stiller de seg bak SVs forslag. Men det er vrient å forstå hvordan partier som Høyre og Venstre kan si nei til det de selv har signert i regjeringens handlingsplan. At et parti som KrF, som skal være vaktbikkja for menneskeverdet i det norske samfunnet, kan være imot – er helt uforståelig. Etter vårt syn er et parti som kjemper med nebb og klør mot sorteringssamfunnet forpliktet til å sikre grunnleggende menneskerettigheter og rettssikkerhet for funksjonshemmede.

 

Norge diskriminerer

Så lenge FN-konvensjonen ikke er inkludert i det norske rettsapparatet, kan ikke avtalen håndheves av norske domstoler. Problemet er at norsk lov vi gå foran CRPD. Det påpeker også Likestillings- og diskrimineringsombudet i et brev til Stortinget, og ber politikerne ta konvensjonen inn i det norske lovverket.

At Norge er et land som diskriminerer funksjonshemmede kan være vanskelig å tro. Det er ulovlig, men skjer på både person- og systemnivå. 100.000 funksjonshemmede står utenfor arbeidslivet, men har lyst til å jobbe og bidra. 80 prosent av norske grunnskoler er ikke tilgjengelige for funksjonshemmede. Mange funksjonshemmede eier ikke egen bolig og får ikke bestemme selv hvem som skal bistå dem i hverdagen.

Vår egen organisasjon KABB er en påminnelse om at mye ikke er på plass for syns- og lesehemmede i møte med kirke og trossamfunn. Vi har holdt på siden 1933 og er langt fra å komme i mål.

 

Krevende kamp

Ved nyttår trådte trossamfunnsloven i kraft. Den sier at norske trossamfunn har plikt til å tilrettelegge slik at personer med nedsatt funksjonsevne kan utøve sin tro. Dersom dette ikke skjer, vil trossamfunnet kunne straffes ved å bli fratatt offentlig støtte.

En synshemmet person som ikke får tilgang på informasjon om hva som skjer i kirken, ikke har en salmebok slik at hen kan delta på lik linje i gudstjenesten eller at kirkerommet ikke er universelt utformet, må selv melde fra om dette. Hvem vil eller er i stand til å være den som sørger for at trossamfunnet ditt blir vingeklippet for statsstøtte? Det fleste har hørt hva varslere kan risikere. Hvem er sterk nok til å ta en slik kamp i et menighetsmiljø eller en liten kommune?

 

Norge kritiseres

Stigmaet og belastningen for et enkeltmenneske i en slik sak er for stor. Dersom rettighetene legges i lovverket vil både kirke, kommune og den det gjelder står sterkere og i et mer balansert styrkeforhold.

Ved å innlemme CPRD i norsk lov blir det synlig at mennesker med nedsatt funksjonsevne får likestilte menneskerettigheter på linje med barn, kvinner og minoriteter, uavhengig av kjønn og alder. Norge synliggjør at funksjonshemmede er likestilte borgere med fullverdige rettigheter og plikter og bidrar til at funksjonshemmede ikke bare blir brukere og pasienter. Det styrker også den enkelt funksjonshemmedes identitet og selvbilde.

Norge fikk kraftig kritikk fra FNs CRPD komite i 2019. De påpekte at Norge må jobbe for et paradigmeskifte i sin forståelse av funksjonshemmede. Vi må slutte å tro at det er den individuelle annerledesheten som er årsaken til utenforskap og manglende deltakelse, men forstå at det er samfunnets utilstrekkelighet og folks fordommer som er årsaken til utestengelse og diskriminering.

Organisasjonen Unge funksjonshemmede sier det slik: «Nei, vi har ikke spesielle behov, vi har bare behov for likestilling. Vi ønsker ikke flere, men akkurat de samme rettigheten som alle andre.» Vanskeligere er det ikke. Hva er det regjeringen frykter?