Paradokser i min hverdag
Hvor mange damer på 42 har opplevd å få ros og beundrende kommentarer fordi de klarer å sminke seg selv? Eller fordi rundstykkene de baker ble runde og omtrent like store, og sånn passe brune? Hvor mange mødre får ros og beundring fordi de vasker klærne for familien sin?
Jeg må være en privilegert dame, for jeg opplever dette til stadighet.I blant undres jeg på hvordan det ville vært hvis jeg kunne se, da hadde jeg nok gått glipp av mye ros! Slik får jeg sympati for alle de mødre og folk rundt meg som jobber, strever, sminker seg og er stilige uten at noen legger merke til det. Alt blir tatt som en selvfølge at de utfører med glans.
Jeg, derimot, får av og til ros fordi jeg klarer å gå ned trappa alene. Ja, jeg overdriver nok litt, men jeg har faktisk opplevd å bli spurt om det ikke er fryktelig skummelt for meg å bo i et hus med trapper.
Så da er det vel beundringsverdig at jeg dag etter dag kommer meg ned trappa med 19,5 i stilkarakter?!
Når jeg får slike kommentarer eller ros for noe jeg gjør som nok de aller fleste andre kan se langt etter å bli beundra for, er det med litt blandede følelser. Du vet, når et barn på tre år får ros for at han er så flink til å kle på seg selv, til tross for at buksa er bak fram og genseren vrang, så er det jo berettiget ros med tanke på barnets alder og utvikling.
Jeg kan ofte ikke la være å lure på hvor bra mine bragder egentlig er…Er jeg flink til å sminke meg i forhold til at jeg ikke kan se hva jeg driver med, eller ser den bra ut i sammenligning med «vanlig» standard? Er rundstykkene like fine som om jeg skulle ha sett, eller i forhold til mine forutsetninger?
Her er altså paradokset; hvem ønsker jeg å bli sammenligna med? Hvis jeg nå vil hevde meg på en seendes nivå, så kan jeg da heller ikke bli fornærma over å høre at noe av det jeg gjør som best jeg kan ikke holder mål.
La oss ta et eksempel: I den første tida etter at jeg mista synet ville jeg glede min kjære ektemann. Jeg rydda på kjøkkenet og vaska kjøkkengulvet som var temmelig skittent (slik det fort blir med en 2-åring og en grøtspisende baby i huset). Jeg var veldig fornøyd med meg selv, og gleda meg til å overraske mannen min når han kom fra jobb. Endelig kom han hjem, og jeg var spent. Jeg fikk ingen kommentarer, men han vaska gulvet på nytt den kvelden… Det var siste gang jeg vaska gulv.
Okei, jeg når nok ikke opp til en normal standard på alle områder – det er noe jeg må forsone meg med. Så må jeg også tenke gjennom hvordan jeg forventer at andre behandler meg. Ønsker jeg å bli
behandla likt som de som ser, egentlig? Da kan jeg ikke klage eller bli fornærma over å ikke bli tatthensyn til. Det kan ikke være lett å omgås meg og alltid vite når jeg ønsker spesialbehandling og når jeg blir fornærma over å få det!
En dag kan jeg trenge at noen spør om jeg vil ha en arm å holde i for å komme meg trygt fra bilen og inn til en plass på et møte. Dagen etter, da møtelokalet er tomt, kan en arm å holde i være helt overflødig fordi jeg er godt kjent på stedet når det ikke er fullt av folk der som går i veien for meg. Om jeg da blir såra den første dagen for at ingen tilbyr meg hjelp, og så fornærma den andre dagen over at noen gir meg en arm når jeg klarer meg fint på egen hånd, så blir det ikke så enkelt for folk rundt meg å forholde seg til meg.
Jeg kan ikke forvente at folk skal vite når det er passende å komme med ros eller tilby hjelp når jeg ikke en gang er sikker på det selv! Vel og merke kan en del være temmelig uvitende om hvordan det er å ikke kunne se, men de aller fleste gjør og sier ting i god mening. Siden jeg selv er så inkonsekvent i behov og ønsker, så har jeg bestemt meg for å prøve å være raus og ta alle initiativ fra folk positivt opp. Er noen helt på jordet, får jeg heller prøve å opplyse dem om hvordan ting faktisk er og fungerer.
Og om komplimentene jeg er så heldig å få er i forhold til «normal» standard eller på linje med rosen jeg ville gitt til den før nevnte treåringen, er jeg ikke sikkert på om jeg ønsker å vite…