Smiler jeg bestandig, sier du?

 

 

Av Tone Mathisen

 Her kan du høre teksten opplest

Ordet «blind» gir folk mange assosiasjoner. Noen av dem er mer frekvente enn andre, nærmest standardoppfatninger. Hvilke forventninger har du til hvordan en blind person er?

Jeg opplever at folk ofte har oppfatninger om blinde utfra hva de har fanget opp i media. Intervjuobjektet eller den portretterte blinde er som regel tydelig i budskap og fremtoning, og vi opplever at vedkommende gir et representativt inntrykk av oss. Det som er synd, er at slike program eller innslag dessverre ofte bidrar til å snevre inn oppfatninger om hva det vil si å være blind.

De fleste av oss er nemlig som seende. Vi er forskjellige. Vi er gode på ulike ting, dårlige på ulike ting. Sterke i noen situasjoner, mer sårbare i andre. Det er dumt at mediene ofte presenterer historier der vi fremstår enten som helter eller som ulykkelige mennesker. Enten makter vi bragder, eller vi er isolerte og i utenforskap. En versjon midt imellom gir ikke samme publikumsrespons. Det selger dårligere. Den gylne middelvei, som ville vært det mest representative, er liksom «kjedeligere». Enda det stort sett er «sånn midt på treet» de fleste mennesker har det, ikke sant. Vi også.

Ønsket om å bli møtt med medfølelse ligger i oss alle. Vi ønsker naturlig, spontan empati, ikke en (automatisk) sympati basert på stereotypier. Til grunn for de beste menneskemøtene ligger en form for relasjonell symmetri. Altså følelsen av likeverd og gjensidig åpenhet og respekt.

Jeg blir stadig fortvilet over å bli satt i bås. Så la oss ta noe av det som reflekterer folks standardoppfatninger om blinde og svaksynte:

̶  Er du musikalsk?

̶  Jeg er ikke musikalsk i særlig grad.

Blinde organister, pianostemmere og musikere har i alle år vært synlige i det offentlige rom. De nyter stor respekt. Mange har stått for og står for imponerende prestasjoner. Disse menneskene har jeg dyp respekt for. Men jeg blir ikke automatisk musikalsk av å ikke se. Jeg er glad i å synge, men har ikke prestert noe særlig på musikkinstrumenter her i livet. Kanskje det jeg har gjort best, er rytmeting i barnehagen. Kastanjetter, tamburin og sånt. Støy var gøy. Rytmesans har jeg, men det stopper der.

̶   Går du på ski?

̶  Neida, absolutt ikke. Jeg liker utetid og turer, men jeg liker ikke ski. Den gleden klarte skolens skidager å ødelegge. Ski ble ensbetydende med prestasjoner jeg ikke mestret. Derfor er ski utelukket for meg den dag i dag. Truger, derimot, er gøy! Vinterturer på truger er deilig.

̶  Vil du ta meg i ansiktet?

̶  Nei takk!

Forventning nummer tre er viktig. En del folk tror tydeligvis at jeg ønsker å berøre ansiktene deres. Dette er nok et fenomen mange har hørt om og sett på film. Som barn berørte jeg det jeg kunne, også folks ansikter, det skal innrømmes. Jeg ser jo med fingrene og hadde nysgjerrighet til tusen. Men rundt skolestart ble jeg som alle andre  ̶  jeg ville ikke skille meg ut. Samtidig kom nok også forståelsen av at det å ta på ting ikke ga de samme inntrykkene som seende får når de tar hverandre i øyesyn. Så det gir ingen mening for meg å ta på folk på den måten, det gir meg heller ingen forståelse av utseendet deres. Jeg kan ikke sette det sammen til noe brukbart for min del. De jeg berører fysisk, er kun mine nærmeste. Akkurat som tilfellet er for de fleste mennesker. Kjæreste min, nær familie og noen ytterst få andre.

Du kan dermed med stor sannsynlighet omgås blinde uten at de begynner å ta deg i ansiktet eller gjøre andre ting som føles ubehagelig.

̶  Er du bestandig i godt humør? Det virker som om de fleste blinde tøyser og tuller og er veldig fornøyde, selv om de har en hverdag som jeg ser for meg som trist.

̶  Absolutt ikke. Vi blinde er like forskjellige i personlighet og humør som alle andre. Jeg kan være i godt humør i gitte situasjoner og illsint i andre. Og jeg har gode dager og vonde dager. Jeg har et register som rommer det meste mellom ytterpunktene. Igjen  ̶  akkurat som de fleste mennesker. Det er selvsagt en krevende hverdag å være blind. Det er veldig upraktisk. Mye som enkelt kunne vært løst, er tungvint for oss. Men det er samtidig slik at ingen kan ha det godt om man har et stadig negativt fokus. Det er en vesentlig erkjennelse. Jeg velger å forsøke å fokusere på det som er bra. Så mye som mulig, selv om det ikke fjerner behovet også for å jobbe med interessepolitiske saker.

Mange blinde, for eksempel jeg, har ganske mye selvironi. Det kan selvsagt føre til at noen tror jeg er blid bestandig. Men det er forskjell på genuin glede og evnen til å se mangler og begrensninger hos seg selv og ta i bruk selvironi som en god strategi i hverdagen. Det skulle jeg ønske flere mennesker der ute skjønte. Slik at oppfatningene om oss blinde blir mye mer nyansert. Selvironi er jo noe de fleste driver med. Noen ganger skyver vi den foran oss, nesten som et skjold. Eller vi vifter med den som en vimpel. Andre ganger lener vi oss på den som en trøst. Uansett er den en «booster» i hverdagen. Er det noe vi trenger både i og utenom koronatider, er det det.

Så får vi kjenne på den dype, ekte gleden de gangene den kommer. Der langt innefra. Det smilet er gull, og det er et helt annet.