Ta imot!
Det går an å bli for selvhjulpen. Noen er så redde for å ta imot hjelp fra andre at de blir ganske underholdende å betrakte.
Jeg er en 33 år gammel mann, synshemmet, og nerd. Jeg simpelthen elsker duppeditter som kan gjøre livet mitt lettere. Denne interessen har nok på mange måter vokst frem på grunn av min synshemning. Jeg har levd et liv der jeg alltid har vært avhengig av både gode hjelpemidler og gode mennesker rundt meg. Jeg har fått mye hjelp av hjelpemiddelsentralen opp gjennom årene til å skreddersy løsninger som fungerer best for akkurat meg. Etter hvert har dette utviklet seg til en interesse. En av de virkelig genuine gledene i livet mitt er når jeg finne en ny og god løsning på noe jeg tidligere har strevd med.
Derfor må jeg innrømme at jeg undrer meg ganske ofte over folk som ikke tar imot hjelp eller hjelpemidler når de helt opplagt trenger det. Og dette gjelder ikke bare personer med kraftige funksjonshemminger heller. Det er først og fremst dere med mild grad av funksjonsnedsettelse jeg snakker til nå. Å be om hjelp ser ut til å sitte veldig langt inne hos veldig mange av dere. Det virker som om dere ikke tar imot hjelp fordi dere er redde for hva det vil bety for selvbildet deres og stoltheten deres.
Misforstå meg rett. Det å ha en funksjonshemming er aldri gøy. Det i seg selv er ikke noe å tulle med. Men jeg må innrømme at når du først har en funksjonshemming, men ikke tar imot hjelpen du får tilbud om, er det litt vanskelig å ha medfølelse. Da oppstår det situasjoner som får meg til å humre litt.
Ta for eksempel dere som egentlig trenger lesebriller, men som av en eller annen grunn nekter å ta dem i bruk. Det virkelig vittig å se på dere lese avisen. Da kan selv en svaksynt fange opp hvor mye dere anstrenger dere for å egentlig ikke anstrenge dere. Dette er kjempemorsomt å følge med på, og er bokstavelig talt noe dere bør se nærmere på.
Jeg har vært med på mange interessante samtaler med de som begynner å hører dårlig, men av en eller annen grunn nekter å bruke høreapparat. Den mest interessante samtalen jeg har vært vitne til var mellom to personer som begge hørte dårlig. Begge var opptatt av å holde det faktum at de hørte dårlig temmelig tett til brystet. Begge to nikket og smilte til hverandre og virket veldig enige i det den andre sa. Det var bare det at når jeg skriver at det var en interessant samtale, burde jeg nok ha skrevet samtalER. De snakket nemlig om to helt forskjellige ting. Når så den ene uttalte at «ja, det var sannelig et godt poeng» klarte jeg ikke annet enn å knise godt. I slike tilfeller burde man nok ha en annen reaksjon enn å glise fra øre til øre, men når jeg hadde minnet begge parter ved flere anledninger på at de kanskje burde vurdere høreapparat snart, kunne ikke rampen i meg dy seg.
Når det er sagt, så vet jeg veldig godt at det kan sitte langt inn å be om hjelp. Jeg har selv strukket meg alt for langt ved flere anledninger. Jeg kan huske en gang jeg var i Liseberg sammen med flere andre blinde og svaksynte. Der hadde vi en ledsager for lite, og jeg tenkte at det kanskje var naturlig at jeg hjalp til. Jeg kunne jo i alle fall se noe. Jeg strakte ut min hand, og hjalp ei blind venninne så godt jeg kunne jeg. I dette tilfelle burde jeg, som så ofte ellers, lest min bibel littegranne bedre. Der står det nemlig et par linjer i Matteus 15,14 om hvordan det kom til å gå med oss: «Når en blind leder en blind, faller de begge i grøften.»
Det er klart at det koster å be om hjelp. Det er helt sant at brillene og høreapparatene synes godt. Det er klart at folk kommer til å legge merke til det og kommentere det. Men er ikke dette en hel del bedre enn alternativet?
Til de av dere som er for sta til å ta imot hjelpen som er tilgjengelig for dere: For all del – bare fortsett slik! Dere skaper mye humor i hverdagen min. Men ta det fra en som har prøvd seg ekstra hardt på å greie seg helt og holdent selv gjennom livet: Vær så snill å ta imot! Det gjør deres egne liv mye lettere å håndtere. Dessuten gjør det livene til menneskene rundt dere en hel del lettere. Så får det bare koste hva det koste vil av stolthetene våre.
Gikk du glipp av Asbjørn Gabrielsens forrige innlegg i Synlige stemmer? Her er det: Se og bli sett
Synlige stemmer er et prosjekt i regi av Kristent Arbeid Blant Blinde og svaksynte, der fem synshemmede skribenter deltar med ukentlige artikler.