Vondt – dobbelt vanskelig

 

Av: Helena Redding

Alt er i unntakstilstand, vi lever i koronatid. Hvordan føles det å miste et kjært familiemedlem – en personlig krise – når hele samfunnet er i krise fra før?

Tankene svirrer – bekymringene øker. Ikke for egen helse, men for andre rundt meg som jeg er så uendelig glad i. Så skjer det som ikke skulle skje.

Mitt store forbilde og min aller beste venninne, min egen mor går bort. Min verden raser sammen. Det samme skjer hos andre rundt meg, andre som jeg er så inderlig glad i.

Nyhetene herjer på, skumle tall og stadig strengere tiltak for å forminske spredningen av viruset, går igjen og igjen og igjen på radioen. Mange er redde, og det har jeg forståelse for. Samtidig så har jeg problemer med å skjønne at verden faktisk går videre til tross for min store helts bortgang. Damen som trosset frykt og reiste med tre små til et land hvor hun hverken forsto språket eller ante hvordan folk levde, men som forsto at hun måtte våge for å kunne gi barna et verdig liv; for kjærligheten.

Hun, som tok mot til seg og hoppet ut i det ukjente, men som visste at hun alltid hadde Herren ved sin side.

Hvordan kan verden gå videre når vi har mistet den umistelige? Livet hos de som står på andre siden av min ytterdør går videre, dog i litt lavere tempo enn til vanlig og med økende usikkerhet enn det vi i Norden har følt på, de siste 70 år.

Oppi alt det vonde og triste gir de strenge korona-tiltakene oss vanskelige rammer. Mange av den nærmeste familien kan ikke reise for å ta siste farvel med min store helt. Ikke kan begravelsen annonseres og få får lov til å ta avskjed. Hvordan får vi da feire denne modige damen som brøytet vei for oss som kom etter? Damen som var den tøffeste, samtidig som hun omfavnet alt liv så forsiktig, så varsomt.

I solidaritet følger vi alle de strenge retningslinjene. Alle liv har en stor verdi, og vi må alle bidra til at så få som mulig blir smittet av sykdommen. Det er da tankene dukker opp om å sende begravelsen direkte via internett til familie og venner rundt om i verden. På den måten kan hver og en ta sitt siste farvel, ikke i fellesskap som vi alle hadde ønsket, men på en trygg og god måte for alle rundt oss.

I dag er en ny dag, sola skinner, bussen kjører – men livet mitt blir aldri som før. Savnet er alt-omgripende, og så mange rundt meg har det forferdelig tøft. Flere av dem er i den antatte risikogruppen. Vi forsøker å verne om hverandre, følger alle retningslinjer og bruker såpe og sprit til den store medaljen. Vi kan ikke risikere å miste flere i vår lille gruppe, og vil ikke at noen andre skal oppleve den store sorgen som omslutter oss.

I mitt stille sinn, midt i den svarte natta kjenner jeg hvordan Han – Gud den allmektige – tar rundt meg der jeg ligger våken, trist og redd. Han minner meg på at Han alltid går ved min side, holder meg i hånda og hjelper meg over steiner og kratt. Når jeg, som i natt, er på mitt aller mest sårbare, føler meg så uendelig liten og utrøstelig, det er da Han løfter meg opp og bærer meg videre til jeg igjen er klar for å ta mine egne skritt langs den uoversiktlige veien verden viser oss. Veien, som i dag virker så svingete, så støvete – veien jeg vet jeg må ta mine egne skritt langs. Og jeg kjenner et lite snev av mot som jeg må puste liv i for å igjen kunne gå rakrygget gjennom livet slik mitt store forbilde gjorde. Med Gud ved min side, er vel alt mulig?

Jeg løfter hodet fra puten og hvisker ut i natten: «Til vi ses igjen, kjære mor, til vi ses igjen…»