Jeg har blitt hekta på dataspill, og det kan den norske stat ta æren for!
Asbjørn Gabrielsen er ungdomsdiakon i Søgne menighet og en av de faste skribentene i Synlige stemmer – KABBs skriveprosjekt
Jeg er hekta på dataspill. Staten introduserte meg for spillverdenen da jeg var fem år gammel. Det er jeg evig takknemlig for.
De fleste kids får høre av foreldrene sine at de ikke får lov å sitte på nettbrett eller spille dataspill mer enn så og så lang tid om dagen. Jeg opplevde faktisk det motsatte. Da jeg var seks år gammel fikk jeg en flunkende ny datamaskin fra hjelpemiddelsentralen. Denne maskinen var ikke et skriveverktøy, men var fullastet med spill. Jeg ble bedt om å spille i minst en time om dagen. Da ville det gå meg vel, og jeg kunne leve lenge i landet. Det vil si: Jeg skulle få bedre øye hånd koordinasjon. Jeg er sterkt svaksynt, og har vært det hele livet. Med dårlig syn kommer ofte dårlig koordinering mellom øyne og hender. Dette var altså et forsøk på å gjøre hverdagen min enklere.
Jeg kniser ofte godt når jeg presenterer meg til nye mennesker. Når jeg sier jeg er svaksynt og er film- og spillnerd får folk noen rare utrykk i fjeset. Dette passer liksom ikke helt sammen. Og det er jo i grunnen helt sant.
Noen tar mot til seg, og spør hvordan det kan fungere. Da forklarer jeg at jeg sitter ca. en halvmeter unna en 55 tommers TV for å kunne «game», og at jeg kan pushe meg til å sitte 1,5 meter unna for å se på film. Da er det deres tur til å knise.
Jeg er fan av gode historier, enten det er gjennom lydbøker, film, og – ja, også spill. Jeg elsker å bli oppslukt i en annen verden for å kunne slappe av. Det skal ærlig sies at jeg ikke får så god tid til noen av disse hobbyene nå om dagen både på grunn av jobb og mitt sosiale liv, men når jeg skal virkelig slappe av for meg selv er det en av disse hobbyene som gjelder.
Filmnerd biten tror jeg broren min har mye av æra for, og interessen for bøker er det nok venner som har smittet meg med. Men spilldilla mi kan jeg i alle fall delvis skylde på den norske stat for.
Det er ikke tvil om at hjelpemiddelsentralen fant på mye kreativt, særlig i den tiden PCer var nye i hjemmet. Denne greia med «spill for å få bedre øye hånd koordinasjon» var et slikt påfunn. Men akkurat denne rare ideen funka faktisk. Både jeg og familien merka forskjell. Jeg ble for alvor bitt av spill-basillen et par år senere da jeg fikk Nintendo til jul. Mor og far hadde tydelig tro på denne ideen de og, til stor glede for meg. Alt for mange år etterpå er jeg veldig glad for at jeg fikk denne muligheten. Ikke bare for å få bedre øye-hånd koordinasjon, men også fordi jeg ble introdusert for en hobby jeg fortsatt har glede av.
Jeg har møtt mange synshemmede mennesker som har hobbyer de må drive med på tross av sine hemminger. De driver med aktiviteter som, ifølge seende, er hobbyer de «ikke burde ha». Mange synshemmede har eksempelvis overraskende aktive liv, der de driver med sport som seende mennesker ikke ville drømt om å gjøre i blinde. Jeg bor på et lite sted, der mange vet om min funksjonshemming, og jeg kan bekrefte at jeg har fått noen undrende kommentarer når jeg har blitt observert på løpetur.
Selvfølgelig må man bruke sunn fornuft. Det er grenser for hvor langt man skal strekke seg, og dersom det er snakk om genuin fare, er det nok lurt å ikke være for tøff i trynet. Jeg har eksempelvis vært med som leder for ungdommer på ukestur til alpene i Østerrike i mange år. Der har jeg hatt lyst til å prøve meg på utfor på ski sammen med de andre. Men i dette tilfellet, i alle fall uten ledsager, hadde dette vært til fare for meg og andre. Derfor har jeg holdt meg til langrenn og ellers i varmestua.
Men likevel er jeg stor fan av folk som pusher seg lenger enn det folk rundt dem mener de burde. Det synes jeg er inspirerende. Det viser en stor drivkraft i oss. Det viser meg at dersom man virkelig er glad i å holde på med noe, og brenner for noe, så skal det genuint mye til for å stoppe en. Akkurat det viser ofte synshemmede og andre funksjonshemmede mennesker tydeligere enn andre tror jeg.
Flere artikler av Asbjørn Gabrielsen:
NAV på godt og vondt
