De magiske prikkene: Å lese med fingrene

Heidi Halvorsen mistet synet for ni år siden, og er en av fem skribenter i KABBs «Synlige stemmer»

Å kunne lese var noe jeg tok som en selvfølge. Helt til jeg mista synet. Å lære det på nytt i voksen alder opplevdes skummelt og litt flaut. Hvordan kunne prikker gi mening, lage ord, skape liv  gjennom fingrenes berøring? Ville jeg noen gang mestre det?

For noen måneder sida fikk jeg en stor pakke i posten. Den inneholdt salmenes bok og Johannesevangeliet i punktskrift, 2011-versjonen. Kanskje høres det rart ut at to av bøkene i Bibelen fyller en postkasse (og vel så det), men punktskrift tar en del plass – hele Bibelen veier førti kilo og fyller tre meter i en bokhylle.

Det er omtrent seks år sida jeg lærte å lese punktskrift. Lesehastigheten er derfor ikke særlig høy, jeg leser kanskje like fort (eller sakte) som en gjennomsnittlig tredjeklassing kan lese trykt skrift. Vanligvis når jeg leser i Bibelen skjer det via lyd, enten fra internett og syntetisk tale eller fra den innleste lydbibelen jeg har. Det meste av det jeg trenger å lese finnes på lyd, så kanskje undrer du deg på hvorfor det er nødvendig å lære punktskrift, eller OM det i det hele tatt er nødvendig.

For meg var det spesielt to grunner til at jeg ville lære å lese som blind: Jeg begynte å glemme hvordan ord staves. Etter kun å ha lytta til alt av tekst og skriftlig materiale i flere år, forsvant flere og flere ordbilder fra hodet mitt. Den eneste måten å få dem inn igjen på er å fysisk lese dem – stave meg gjennom dem, friske opp ordbildene. Den andre grunnen er at det er fint å kunne hvile øra litt innimellom, at det går an å gjøre noe i fullstendig stillhet.

De første dagene og ukene lå bibeldelene på soverommet mitt og liksom prøvde å lokke meg til å ta dem opp. Jeg hadde gleda meg til å få dem i posten, men nå grudde jeg meg til å prøve å lese i dem. Redd for at det skulle bli vanskeligere enn jeg hadde tenkt, redd for at jeg ikke skulle få med meg innholdet like godt som når jeg lytter til tekstene.

Etter noen uker tok jeg mot til meg og satte meg med en av salmene fra Bibelen. Jeg var spent, faktisk litt nervøs, utålmodig etter å prøve, redd for å ikke få det så bra til. Jeg fikk meg en skikkelig overraskelse. Hvis du vil kan du få bli med meg inn i dette magiske øyeblikket – jeg skrev det nemlig ned alt sammen:

Hvorfor sitter jeg og gråter fordi jeg kan lese selv? Det er en kamp på mange måter, fordi det går ganske sakte. Men en stor mestringsseier. Dette ble veldig … jeg vet ikke hva jeg skal si… følsomt, sårbart… Å Gud, å kunne ta inn ditt ord via en annen sans enn øra… jeg forstår ikke hvorfor det betydde så mye nå, men å få det gjennom fingrene… inn i hodet og hjertet gjennom følesansen, det gjør sterkt inntrykk. Orda sitter i fingrene mine, jeg kan nesten kjenne dem enda.

Dette ble en opplevelse jeg ikke vil glemme så lett. Det er faktisk mer spesielt enn det var å lese med øynene. Kanskje fordi jeg tok det for gitt å lese da jeg kunne se? Eller kanskje fordi følesansen er en sans som nærer varme og kjærlighet på en annen måte – kanskje sterkere måte – enn øynene? Det virker ganske som et under på meg at jeg kan legge fingrene mine på noen punkter og så blir det til ord som lever – ord som gir mening for både hode og hjerte… ord som rører , ord som gjør noe med meg.

Kanskje er det enda en bit av det å ta inn det gode i verden uten å se? Fordi det på mange måter føles så sårbart, så hjelpeløst og klossete… å lære å lese i voksen alder… så ydmykende og vanskelig. Det er så fristende å bare stenge seg inne i den trygge innhegninga, ikke utsette meg for flere nederlag, flere snublesteiner, flere utfordringer… Men så kom Salmenes bok i posten – og jeg våga å åpne den og lese i stedet for å høre i dag. Smerte og glede går virkelig hånd i hånd… gråt og jubel, tårer og latter… i et hjerte som akkurat nå er fylt av takknemlighet, forundring, liv og sår glede.

Jeg klarer ikke å uttrykke det helt, tror jeg… usikker på om noen andre vil forstå hvordan eller hvorfor dette opplevdes så spesielt. Jeg vet det kanskje ikke selv en gang.

Men – salme 41 – beklager – du ble overskygga av gleden ved å lese – ved å ta inn – virkelig føle og smake og kjenne orda – i fingre og i hjerte.