Lucia-paradokset

-Jeg synger for barn som rir i Lucia-tog. Jeg som ikke ser det fysiske lyset, bringer budskapet om at mørket viker for en ny dag. Ranveig Bredesen er ukens skribent i Synlige stemmer fra KABB.

Svart senker natten seg… Jeg tenker at Lucia-feiring og jula handler om lys i overført betydning, og situasjonen har fått meg til å reflektere litt over mitt eget ståsted. Jeg er så heldig å få være solist ved EKT, Ekeberg rideskole sitt koselige juleshow med de minste barna i ridende luciatog. Jeg kan jo ikke se lysene som rytterne bærer. Jeg ser heller ikke lysene i adventskransen, men jeg kan høre folk fortelle at de er tent. Kanskje er de det, kanskje ikke? Hvordan vet et menneske i dyp sorg og smerte at lyset faktisk kan være tent selv om en ikke ser det?

Natten er mørk og stum… heter det i sangen, det betyr vel at natten faktisk pågår fortsatt? I en allerede uavklart livssituasjon, kom en beskjed som fikk enda mer til å rase sammen rundt meg. Måneden som fulgte var noe av det tøffeste jeg har opplevd. Grunnen bare forsvant under meg, og jeg hadde tusen ubesvarte spørsmål. Det som hjalp meg mest i den situasjonen var folk som våget å være der, i mørket og fortvilelsen sammen med meg. De som var litt for ivrige og fortalte meg at jeg bare ikke så godt nok etter lyset, de gjorde bare vondt verre. Men de som våget å bli en del av kaoset, de var med å vise meg at det muligens var en vei igjennom mørket. Når jeg ikke våget gå selv ga de meg en arm, så jeg kunne følge dem. De ble mine Luciaer som brakte en liten del av lyset inn i kaoset. – Nok lys så de kunne hjelpe meg å finne veien. Men mørket var likevel mørkt nok til at lyset og håpet de tok med seg ikke ble så skremmende at jeg trakk meg unna.

Mørket skal flykte snart… Dette året er virkelig en underlig reise. Når jeg for andre gang synger om lyset og håpet på en ridebane med spente mennesker, så kan jeg ikke la være å tenke på de tolv månedene jeg har vært igjennom siden sist. Et år med mye ulikt. Det skjer jo mye i alles liv, skulle jeg tro, men dette året har vært ekstra spesielt for meg. Jeg leter meg fremdeles fram i veldig ukjent landskap, men nå får jeg i alle fall til å krabbe framover på egenhånd! Mange av dere har heiet meg framover, og mange andre har også gitt (og gir) meg støtte videre i prosessen.

Tenn lys… Jeg prøver å bygge et liv av vrakrestene av den jeg hadde glemt at jeg var. Heldigvis har jeg, selv da mye så helt håpløst ut, ofte hatt evnen til å smile av komiske situasjoner, som da jeg her om dagen ble nektet adgang med hund i butikken av en fem-seks-åring, og han som var med barnet ble fryktelig ille berørt. Jeg fylles av takk, og siden det er luciadagen og midt i advent, så bruker jeg ordene fra Eyvind Skeies adventssang og tenner lysene for håpet, trøsten, omsorgen og gråten.