Skjøre skritt

 

 

Heidi Halvorsen i Synlige Stemmer – et skriveprosjekt fra KABB  

For et og et halvt år siden fant mannen min og jeg en liten lysning i skogen. Det var en skråning og noen stubber der, et perfekt sted å sitte og bare være. Siden har jeg vært der mange ganger. Det har blitt mitt sted, et fristed der jeg kan puste, hente nye krefter, et sted uten forventninger av noe slag.  Helt til nå.

Hør teksten opplest

 Jeg har aldri sett hvordan det ser ut der, men for meg finnes det ikke noe vakrere sted. Jeg pleier å sitte i skråningen med ryggen mot en mosegrodd stubbe. Litt nedenfor står et seljetre, om våren får det myke gåsunger. Bak meg vokser bringebærbusker som gir fra seg en deilig duft på sensommeren. Det er en del løvtrær der som knirker og danser i vinden, og løv som faller mykt rundt meg om høsten. Nederst i lysningen sildrer vann, og det er alltid mange forskjellige fugler i trærne. Noen ganger kan jeg også høre både frosker og ekorn. Når jeg har sittet der en stund, stiger lydene av fugler og andre dyr rundt meg, som om de venner seg til at jeg er der. Akkurat slik jeg er blitt vant til dem. Det føles som om vi er venner, som om vi har inngått en avtale om å være sammen. Både fuglene, insektene, trærne og jeg. 

 Hadde noen fortalt meg for tre år siden at jeg ville finne et sånt sted på egenhånd hadde jeg ikke trodd på det et øyeblikk. Hvordan skulle det gå an? Å finne fram i skogen i blinde? Jeg hadde så vidt lært meg enkle turer i nærmiljøet, på gangstier og på asfalt. Og bare det hadde tatt meg mange timer med øvelse og trening. Sammen med synspedagog og alene.  

Men etter som jeg har fått lære mer og mer, trent mer og mer på hvordan jeg kan lytte, stole på informasjonen i lydene rundt meg, kjenne meg igjen ved hjelp av lydskygger og underlag, har motet og nysgjerrigheten vokst. 

Jeg har øvd på å gå turen inn i skogen i solskinn, regnvær, blåst og snø. Jeg har fått lære at når snøen dekker bakken, og jord, gress og grus forvandles til ett og samme underlag, finnes det andre kjennemerker. Akkurat der stien inn til stedet mitt starter, strekker grenene fra et digert grantre seg over veien som en portal. En forandring i lydbildet, en lydskygge som jeg har øvd meg på å kjenne igjen. Når regnvær og vind overtar for de andre lydene, må jeg stole på at grunnlaget er gjenkjennbart. Kjenne med den hvite stokken der asfalt blir til grus, der grus blir til jord, lytte etter små lyder som kan nå igjennom regnet og vinden. Som bekken som renner, eller at skogen åpner seg til en lysning. 

Jeg har gått den samme veien så mange ganger at beina etter hvert har lært seg å huske små svinger og opp- og nedoverbakker.  

Jeg finner stedet mitt lett på egenhånd nå, og går dit så ofte jeg kan. Trærne og stubben min roper på meg, inviterer meg til å sitte ned, puste. Sette verden på pause. Til å ta imot livet på samme uforstyrrelige måte som dem.    

Helt til nå …   

For nå hugges det! I skogen «min». Nærmere og nærmere kommer de. Skogsmaskinene. De harver opp skogbunnen. Det er farlig å gå der uten følge. Lydene og selve grunnen er blitt fremmed for meg.  

 «Du kan jo finne deg et nytt sted i en annen skog», har noen sagt til meg. Til det vet jeg ikke hva jeg skal svare. Jeg har brukt opp pågangsmotet mitt for øyeblikket. Hva er vitsen? Hvilken garanti har jeg for at neste sted får bli urørt? Andre ting jeg har lært å finne fram til, har jo også forandret seg; som utbygging i sentrum, oppussing på jobben. Ting som gjør at jeg må lære alt på nytt. Hvor mange ganger skal jeg forsøke? Er friheten i det å finne fram på egenhånd verdt alt strevet? Er det å kunne gå en tur i skogen akkurat når jeg har lyst, uten å være avhengig av andre, uten å måtte være sosialt innstilt og høflig, verdt å kjempe for?  

Orker jeg en runde til?