Alene til Afrika med 5% syn og hvit stokk
KABBs reporter Kurt Ove Mæland (til høyre) møter en reisevant Knut Aadland (til venstre), som blant annet forteller hvordan han blir møtt på flyplasser i utlandet som blind.
I denne episode av podkastserien Velkommen til min verden, møter vi Knut Aadland (72) fra Bergen. Han er nesten blind, men reiser likevel alene til Afrika, for å drive hjelpearbeid.
Hør hele podkasten her:
Alene til Afrika med 5 % syn og hvit stokk – Velkommen til min verden | Podkast på Spotify
I 2019 opplevde Knut og kona Marianne å miste sitt eneste barn, datteren Karoline, som bare ble 28 år gammel. Karoline Aadland var ombord i flyet som styrtet i Etiopia 10. mars 2019. Hun var på veg til jobboppdrag i Nairobi for Røde Kors. Karoline hadde også startet sin egen hjelpeorganisasjon og brant for å hjelpe svake grupper i ulike afrikanske land. I dag driver foreldrene hennes hjelpeorganisasjon Somto videre, som en minnestiftelse for Karoline Aadland.
Uselviskhet
KABBs reporter Kurt Ove Mæland møter Knut Aadland hjemme i Bergen. Han er svaksynt, men beskriver hjemmet sitt, og spesielt et maleri av datteren, som kona har malt. Han forteller litt om hvem hun var, hennes engasjement, om flyulykken og livet etterpå. Det var en tung tid, men gode venner tok godt vare på dem.
Faren forteller om en snill, omsorgsfull og inkluderende datter, som studerte økonomi, men valgte å bruke ressursene sine på å hjelpe mennesker som lever i fattigdom og nød. Tapet av deres eneste barn har påvirket Gudstroen hans, men ikke negativt.
-På grunn av hennes dødsfall hadde jeg mye kontakt med vår lokale prest. Vi hadde en fantastisk minnegudstjeneste for henne. Prestens arbeid var viktig for at vi kunne bearbeide sorgen. Men, når man har ett barn skal ikke noen foreldre måtte oppleve å begrave det på denne måten.
Knut Aadland sier at han har blitt styrket i sin barnetro. Han kommer fra et frikirkemiljø. Etter en del reiser til Afrika har han opplevd å bli mer engasjert i kirkelig aktivitet i Kenya enn i Norge, sier han og ler litt. Han forteller at datterens engasjement også var grunnfestet i troen på Gud, selv om det å starte organisasjonen var en altruistisk handling, sier han. I følge store norske leksikon er definisjonen på altruisme en uselvisk og offervillig holdning og handling overfor andre. Altruisme er det motsatte av egoisme. Ordet er laget av den franske filosofen Auguste Comte (1798–1857).
Datteren sang i kor og hun danset. En uke før hun døde ble hun norgesmester i salsadans. På youtube ligger sanger med Karoline, som vi hører litt av i intervjuet. Dette er sterkt for faren å lytte til.
– Det er mye sorg fremdeles. Naturlig nok, legger han til.
Sammen med Marianne har han forsøkt å føre videre arbeidet Karoline startet opp. Det er tre prosjekter i Etiopia, for å hjelpe utsatte barn, ungdom og enker. I Kenya er det et skoleprosjekt i slummen, der barna får mat, lønn til lærere, strøm og rent drikkevann.
Foreldrene til Karoline har sammen med mange andre etterlatte saksøkt Boeing-fabrikken etter ulykken i Etiopia, der 157 mennesker mistet livet. I løpet av samtalen får vi vite hvorfor. Erstatning har de ikke fått ennå, men den skal gå til stiftelsens arbeid, understreker faren.
Faren opplyser om at det er endel symbolikk i maleriet av datteren Karoline Aadland.
Plutselig blind
Knut Aadland ble blind i år 2000. Han hadde vært på vinterferie på en kanarisk øy, var på jobb i Oslo og plutselig klarte han ikke å lese. Han oppsøkte øyenlege i Bergen da han kom tilbake og det var siste gangen han kjørte bil. Han forteller at synstapet var en sjokkartet og traumatisk opplevelse.
Han var på utredning og fikk epikrisen som blind i løpet av en uke. Det ene øyet er teknisk sett helt ute av drift. Så har han fem prosent restsyn på ett øye og det klarer han seg godt med, sier han.
Aadland har brukt «blindekortet» ved noen anledninger, og en god historie om det kan du høre i podkasten.
Knut Aadland har reist mye. I forbindelse med stiftelsen er det ikke snakk om å bruke penger unødig. Han reiser derfor ofte alene til afrikanske land, med fem prosent syn og hvit stokk!
-Det går alltid bra og særlig hvis du ikke er redd for å åpne munnen og be om hjelp. Generelt er det lettere å ta seg fram, etter min erfaring, på utenlandske storflyplasser enn på norske. Hvis du ber om assistanse på en norsk flyplass, blir du sett på som en som er litt utenfor og trenger hjelp, mens du i Afrika blir møtt med en helt annen form for varme, og de ønsker å hjelpe til og er langt mer forekommende og mer sosiale, legger han til.
Et halvt år etter flyulykken oppsøkte Aadland stedet i Etiopia der flyet falt ned og laget et stort krater. Han klarte å unngå at myndighetene oppdaget han og ble ikke stanset av soldatene som voktet stedet, da de skjønte at han var far til en av de omkomne.
– Jeg hadde en sterk opplevelse like etterpå da jeg kom ut igjen derfra. En av de ortodokse prestene som var der, kom og omfavnet meg. Det er noe av det sterkeste jeg har opplevd.
Overgangen fra seende til blind var veldig konkret og brutal, forteller han. I 1999 jobbet han i 19 land, han var kontinuerlig på reiser og levde et aktivt og omflakkende arbeidsliv. Fra å nærmest løpe til flyplassen flere ganger i uken, til å delvis slutte med dette. Han klarte ikke helt å ta innover seg at han var blitt blind, og sier at han de første årene nærmest var en fornekter.
– Jeg var ikke flink å adaptere til situasjonen, innrømmer han.
Han ble tilbudt å bli ufør, men ville heller jobbe videre. Fra 2005 ble han imidlertid delvis ufør, men jobbet fram til han ble pensjonert som 67-åring.
Ingen tok kontakt med han angående hjelpemidler etter synstapet. Han måtte selv oppsøke de som kunne bidra med hjelpemidler, og han meldte seg inn i Blindeforbundet i 2005. Når det gjelder jobb har han etter hvert blitt mindre oppjaget og roligere. Nå har han også tid til å lytte på lydbøker og podkaster fra NBL og KABB. Når han blir spurt om hva som er de største utfordringene for han nå, er svaret noe i nærheten av det å akseptere begrensninger.
– Jeg liker å tøye grenser, se hva som går an å få til, på tross av synstapet, ikke på grunn av det. Men drivkraften er å gjøre noe godt i de landene jeg reiser til. Jeg tar ikke noen med meg på tur fordi jeg har behov for en ledsager, sier han.
Han forteller at tapet av datteren og tapet av synet har endret han som menneske, men mest det første.
– Synstapet førte ikke til så drastiske endringer for meg, men tapet av Karoline ble en reorientering av min totale tilværelse. Og til å stille spørsmål om hva som er viktig i verden, versus å kave etter materielle ting. Jeg tror vi kan si at vi har lagt om stilen ganske radikalt. Vi må aldri slutte å gjøre godt, aldri slutte å tro at et enkelt menneske betyr noe. Vi må tro at vår innsats kan bidra til noe positivt, sier Knut Aadland.
