Berøring, en undervurdert sans?
Ranveig Bredesen er skribent i Synlige stemmer
For noen måneder siden lyttet jeg til en podcast om ulike måter å roe ned vanskelige følelser på (se lenken etter teksten).
En av teknikkene handlet om å stable sanseinntrykk, å involvere flere sanser på en gang. Jeg ble fascinert over eksemplene, og merket meg at berøring var til stede i alle forslagene podcast-psykologen kom med. Selv om hun ikke nevnte «berøring» eksplisitt.
Av Ranveig Bredesen
Å sette seg på en benk i parken med en god matpakke og se på blomstene rundt seg, skulle stable syn, smak og lukt. Men her er det mange sanseopplevelser på en gang. Maten i munnen, tunga som registrerer konsistensen, kroppen mot sitteunderlaget. Og hva med vinden som kanskje stryker deg forsiktig over ansiktet? Benken du sitter på, hva er den laget av? Er det gress eller heller under føttene, eller kanskje er det grus?
Et annet eksempel podcast-verten tok fram, var å ta et varmt bad med duftlys eller eteriske oljer, gjerne med ens favorittmusikk i bakgrunnen. Jeg ble nysgjerrig. Her mener verten at hørsel og lukt er de mest aktive sansene. Men hva med berøring, da? Det varme vannet rundt kroppen, badekaret som omslutter en og skaper en ramme der det er godt å eksistere.
Det er så rart å tenke på hvor mye i omgivelsene mine som er taktilt. Jeg bruker ikke bare hendene til å berøre, men hele kroppen! Føttene, inni skoene, merker om jeg trår på gress eller asfalt. I alle fall når dempingen i sålen ikke er for kraftig, da kan inntrykket sløves. Jeg kjenner også med ansiktet; temperatur, luftdrag. Jeg kjenner med ryggen; har jeg husket å ta på meg sekken før jeg går ut døra?
Og noen ganger kjenner jeg med forlengelser av kroppen. Michael Baziljevich, forfatteren av boka Sansenes vidunderlige verden, skriver så fint om måten vi mennesker inkluderer deler av omgivelsene våre på, som en del av kroppen. Om vi kjører sakte i bil over en krapp fartsdump, kjenner vi det ikke bare som én bevegelse, vi merker hele prosessen i kroppen: først ruller forhjulene over kanten, og så følger bakhjulene etter. Så er vi på flatt underlag igjen.
Den hvite stokken blir en naturlig forlengelse av kroppen min. Da jeg var liten, lærte jeg at den er min forlengede pekefinger. Jeg har erfart at det stemmer. Med stokken kan jeg, om ikke underlaget er for ujevnt, kjenne kanter, hellinger, dumper, bakker og vegger, og siden den lager lyd, kan jeg, når været er godt, høre leskur, gjerder og andre ting.
Men noen ganger kan berøringssansen være til besvær. En gang satt jeg og drakk et glass kald, fristende milkshake i sommervarmen. Sola brant mot kinnet mitt.
Jeg lener meg tilbake i stolen, og plutselig kjenner jeg en kribling på armen. Instinktivt tenker jeg «Veps»! Jeg har fobi mot dem. Så, brått, rykker jeg til og slår glasset ned fra bordet. Glassbiter og milkshake spruter utover verandagulvet. Hun jeg sitter sammen med, ser uforstående på meg. «Hva skjedde?», spør hun. Forsiktig tar jeg hendene fram igjen mens jeg stammer noe om veps … «Nei, det er ingen veps her nå», sier venninnen min, «var det servietten du kjente? Jeg hadde lagt en på armlenet i tilfelle du ville trenge den».
Og det må det ha vært. Det florlette papiret hadde kilt meg, nesten som en insektvinge.
https://www.quickanddirtytips.com/health-fitness/mental-health/3-ways-to-cope-when-youre-feeling-bad
