Synshemmet bestemor

Vi sto der, min ektefelle og jeg, med hver vår pakke. Jeg åpnet min forsiktig, og kjente etter innholdet med fingrene. I pakken var det en kopp med teksten: » Verdens beste bestemor».

Ikke før akkurat i det øyeblikket forsto jeg hvor mye jeg ønsket å bli en bestemor, og følelsene tok fullstendig overhånd.

 

Månedene gikk og vi snakket mye om den lille babyen vi ventet på. Jeg gledet meg enormt til å møte mitt barnebarn, men var samtidig redd for at jeg ikke ville få muligheten til å være DEN bestemoren jeg sårt ønsket.

 

Siste dag i januar kom nydelige lille Isak til verden. Jeg ble hodestups forelsket på sekundet.  Samtidig kjente jeg en voksende uro. Ville foreldrene føle seg trygge på at jeg, som blind, kunne passe lille Isak?  Uten å tenke bevisst på det, begynte jeg å bruke alle anledninger til å vise meg frem. Måtte Isak skiftes på, var det jeg som rakk opp hånda. Skulle de reise, ønsket jeg å kle på ham. Hvis vi var hjemme hos dem, så stresset jeg med å være involvert nok. Nokså tåpelig i etterpåklokskapens navn, og en ganske umulig oppgave å ha oversikten over det som foregikk til enhver tid, men gjett om jeg prøvde.

 

Til slutt måtte jeg ta den tunge og vanskelige samtalen. Vi satt i bilen, Isak, min svigerdatter og  jeg, og jeg spurte rett ut om hun følte seg trygg på at jeg kunne passe barnet alene.

Det ble stille i bilen. Uff…så forferdelig stille. Så sa min svigerdatter: ”Jeg har tenkt på det, og jeg må innrømme at jeg er usikker. Vi har snakket om det hjemme, og jeg har gruet meg for å snakke med deg om det. Men,” fortsatte hun, ”som din fornuftige sønn sa til meg – hvis mamma mener hun klarer det, så klarer hun det.” SÅ ENKELT, så greit.

 

De første par tre gangene jeg skulle sitte barnevakt var min ektefelle sammen med meg . Jeg valgte å passe Isak i vårt hus, hvor jeg følte meg tryggest. Jeg visste selv at jeg ville klare fint å passe gutten alene, men jeg ville gi foreldrene tryggheten av å vite at bestefar også var tilstede.

 

Noen forhåndsregler måtte jeg ta, og noen triks for å gjøre ting litt enklere. Jeg lukket alle dører til rom jeg ikke skulle inn i og begrenset dermed arealet jeg måtte ha oversikt over.  Jeg festet en liten bjelle nederst bak på genseren til Isak for å høre hvor han var til enhver tid.

Når Isak var våken, lekte vi sammen. Det var aldri slik at han satt på gulvet og lekte, eller tuslet rundt alene – da hadde jeg ingen oversikt over hva han holdt på med. Nei, jeg satt sammen med ham og vi lekte i lag. Jeg kjøpte noen leker tiltenkt synshemmede barn, ellers gikk det mest i lego, puslespill og lek med lydball. 

Når han var blitt litt eldre lekte vi mye rollespill, senga ble sjørøverskip, sofaen ble til bil og kjøkkenbordet var hytte.  Dette syntes vi begge var moro, og det gjorde det lett for meg å ha oversikt.

Når mat skulle lages, eller boller bakes, ble stolen hans dratt inntil kjøkkenbenken og han hadde sine oppgaver mens jeg hadde mine. Jeg tror det er få barn som har lagd så mye mat, knadd så mye deig og penslet så mange boller som mitt nå åtteårige barnebarn.

 

Da Isak begynte i barnehagen kom det nye utfordringer. Jeg ønsket å få ha gutten på lån noen timer i uken,  så det ble til at jeg hentet i barnehagen en dag i uka. Jeg var litt redd for at Isak ikke ville leie meg  – siden han absolutt ikke ville leie lenger. Men Isak hadde jo skjønt for lengst at ikke bestemor så, så det å leie ble ikke noe problem. Han skulle jo hjelpe bestemor hjem han.  På veien hjem forklarte han hva vi så, han fant blåbær og vill bringebær, fortalte om humler og blomster og ikke minst den tøffe røde bilen som kom kjørende. Alt ble på vår måte… og for oss var det normalt.

Nå er Isak blitt åtte år, og storebror til fem år gamle Noah. Isak tar nå veldig ansvar og er den som alltid ønsker å assistere bestemor. Han åpner bildører for meg, ledsager meg til buss og togdører, synstolker omgivelsene,  er med å lage mat eller bake.   Et tredje barnebarn  har nå blitt en herlig del av barnebarnbuketten og jeg elsker tiden vi får vært sammen.

 

Ting er annerledes hos en bestemor som ikke ser, men jeg mener det også finnes fordeler. Barnebarna får veldig mye nærtid, vi gjør ting sammen. Alt som foregår, forgår hos oss som et team.  Barna blir flinkere til å bruke ord istedenfor kroppspråk og det blir noe mer taktil og kinestetisk læring.

 

Jeg vet at mine barnebarn har forstått at noen er annerledes, og det er en positiv læring å ta med  ut i livet. Å være blind er upraktisk, men det gir barnebarna mulighet til å vise vei. At de får lov til å lære , oppleve og  gjøre ting på en litt annen måte enn de fleste.

Barnebøkene hos oss er i stadig utvikling. Historiene varierer og kan være lange eller korte alt ettersom det passer. Dyrene i Hakkebakkeskogen på lydbok er helt topp, og for øvrig synes de det er best når bestemor bare lager historier hvor gutta får være hovedpersonene.

Barnebarn er virkelig livets dessert og jeg akter å nyte hver eneste lille smule.