Heidi Halvorsen.

Blind hverdag

Å ikke se er en del av min hverdag. Hvordan påvirkes jeg av det? Hva gjør det med mitt syn på livet, på omgivelsene mine og på meg selv?

Det har jeg lurt på mange ganger. Spesielt i det siste.  Jeg har nemlig fått meg noen små overraskelser over at ting ikke ser ut slik jeg trodde. Eller at helt enkle ting som har vært greit å fikse plutselig føles i overkant utfordrende.

La meg ta deg med meg på en helt vanlig dag på jobben. Jeg skal forsøke å skildre det slik at du henger med.
Jeg bor i et hus sammen med mannen min og barna mine. Jeg har aldri sett hvordan det ser ut der, men tror at jeg likevel vet det. I huset jeg bor i er kjøkkenbordet ryddig og rent, gulvet er fritt for leker og andre ting, skoene mine står på plass i skohylla, tannkremen står i skapet på badet der jeg satte den. Gangen mellom soverommet og badet er som vanlig tom.
Eller vent… det er slik det ser ut i hodet mitt. Virkeligheten er ofte en annen. Det byr på overraskelser, jeg tråkker plutselig på støvsugeren som faktisk ligger i gangen foran badedøra. Den hadde jeg glemt at jeg la der i går. Jeg hadde også glemt at jeg ikke ble helt ferdig med å ta av bordet etter frokost, og plutselig legger jeg hånda oppi noe klissete. Syltetøyet så klart.

Vel, vi skulle på jobben, skulle vi ikke? Jeg finner omsider skoene mine – to like til og med, og setter meg i drosja som jeg får kjøre med til jobb. Jeg jobber på en videregående skole.  og blir sluppet av ved en inngang nær arbeidsrommet mitt. Jeg går ut av bilen, og framkaller kartet over skolen i hodet. Må tenke hvor jeg er og hvor jeg skal. Har ikke helt fått automatisert det enda, for jeg fikk nytt arbeidsrom ved skolestart. Jeg finner døra, åpner den og hører at det er folk i gangen. Jeg holder venstre kant, så jeg ikke skal slå hodet i stengene som stikker ut under trappa til høyre for meg. I det jeg går inn i en ny gang som fører til arbeidsrommet , kommer jeg borti en jakke. Jeg smiler og sier «unnskyld», og får ikke noe svar. Hører noen hviske litt bak meg. Jeg holder meg til venstre, nær veggen, til jeg kommer til første dør på venstre hånd. Mitt rom. Jeg åpner døra, den er ikke låst. Det betyr at noen allerede har kommet. Vi er sytten stykker som har arbeidsplass her inne. Jeg kommer inn, det er stille. Jeg vet det må være minst en person her. Kanskje sitter de fordypet i arbeid med øreplugger? I dag er jeg ganske frampå og har overskudd så jeg sier «hei» høyt. Da hører jeg at det faktisk sitter en god del folk her inne, og jeg får mange vennlige «god morgen» tilbake.

Det neste «stuntet» er å komme meg til klasserommet. Jeg kan godt veien dit ved å ta fram mitt mentale kart. Men hvordan forholdene egentlig er i dag, vet jeg ikke. står det noen vasketraller i gangen kanskje? Eller sitter det elever på gulvet med beina strekt ut? eller står de i klynger med ryggen til og ikke ser at jeg kommer? Jeg må konsentrere meg så mye jeg kan for å høre hvor jeg skal svinge til venstre, høre vannmaskinen, høre kopimaskinen. Jeg skal til høyre like etter den, inn i en gang og inn i klasserommet. Jeg blir svært glad da min gode kollega kommer forbi og skal samme vei akkurat da. Å holde i hennes arm gjør veien til klasserommet lekende lett.

I dag skal jeg undervise små grupper i musikk; gitar, ukulele og piano. Jeg har det med å glemme at klasserommet ikke er helt firkanta, men er litt som en «L». Når jeg skal skrive liste på tavla over hvilke elever jeg skal ha med meg ut er det ofte jeg går litt skjevt og ikke finner tavla. Å skrive krever at jeg ikke stopper opp midt i setningen, da aner jeg ikke hvor jeg skal starte å skrive igjen.

Jeg har enda ikke kommet i gang med selve undervisningen min, men mer rakk vi nok ikke denne gangen. Kanskje har du fått et lite glimt av hvordan starten på en dag kan være for meg?

Det som har møtt meg denne høsten som jeg ikke var helt forberedt på, er at hverdagen har føltes overveldende. Å gå i gangene alene, ikke se de jeg går forbi, de jeg støter borti… eller ikke se hvem som er på arbeidsrommet mitt – det har vært litt som å gå inn i et spøkelseshus, selv om kollegaene mine langt fra ligner gjenferd.

Og så tenker jeg: Hva er problemet mitt egentlig? Er min frykt og mitt stress først og fremst min egen indre krisemaksimering eller er det en normal reaksjon fordi jeg ikke ser omgivelsene mine?

Jeg er redd for å overproblematisere det å ikke se, men av og til lurer jeg på om jeg underproblematiserer det i stedet. Det gjør meg ihvertfall usigelig godt når kollegaene på arbeidsrommet mitt møter meg med forståelse og gode løsninger når jeg forteller dem at jeg opplever det ekkelt å komme inn i et rom uten å vite hvem eller hvor mange som er der.

Da tenker jeg at jeg kanskje er ganske normal, at reaksjonene mine ikke er ute av proporsjoner. At det å ikke se faktisk er en ting som gjør hverdagen mer krevende enn den ville vært ellers. At det å bare ha omgivelsene lagret i hodet har sine svakheter. Og – det aller beste: Kanskje er det helt greit at det er slik?

Heidi Halvorsen er skribent i Synlige stemmer, et prosjekt fra Kristent Arbeid Blant Blinde og svaksynte

 

 

Synlige stemmer logo

Logo for Synlige Stemmer et KABB-prosjekt