Blind tro

Heidi Halvorsen

Heidi Halvorsen, skribent i Synlige stemmer.

Av: Heidi Halvorsen

 

Å miste synet har endret livet mitt; også kristenlivet. Hva skal til for at jeg kan oppleve å fremdeles høre hjemme i en kirke og hos Gud?

«Salige er de som ikke ser, og likevel tror» (sitat Jesus)

Selv om Jesus ikke snakker om det å være blind i fysisk forstand, skaper ordene hans undring hos meg. Å miste synet har i møte med kirke, tro og Gudsbilde definitivt ikke vært en reise i salighet. Ikke i betydningen «heldig, velsignet, lykkelig», slik definisjonen av salighet beskrives i ordbøker hvert fall.

Å dukke opp med hvit stokk i en kristen forsamling innebærer alltid en viss spenning for meg. Vil noen komme bort å si noe om forbønn, helbredelse, en Gud som kan alt? Det er steder der jeg kanskje i større grad kan vente meg slike kommentarer enn andre steder. Likevel har jeg blitt overrumplet tilstrekkelig mange ganger til at jeg ikke tar noe for gitt.

I tillegg er det overraskende ofte taleteksten dreier seg om en av Jesu helbredelser. Jeg har sjelden hørt slike taler som ikke kommer inn på at Jesus også vil og kan helbrede i dag. Oftest i en av to varianter: At Gud har lovet å svare når vi ber, vi må bare tro og ikke gi opp, eller at vi må be om at Guds vilje må skje, og stole på at Han svarer slik Han ser er best.

Begrunnelsen som ofte brukes i forbindelse med den slags taler, er at vi må forkynne Guds ord slik det er, selv om det kan være vanskelig for noen å lytte til. Jeg forstår begrunnelsen, og er ikke den som verken vil eller kan uttale meg om hva som er riktig teologi og talepraksis. Jeg ønsker bare å fortelle hvordan min identitet som kristen har blitt drastisk endret i gapet mellom teologien og livet.

Hvis Gud er en Gud som helbreder i dag bare vi tror nok og ikke gir opp å be, da vil den hvite stokken min være et kraftig vitnesbyrd på en undermåls tro og manglende bønn. Eller enda verre, et bevis på at Gud ikke hører mine bønner, at han har forkastet meg. Hvis Gud er en Gud som mener det er best for meg at jeg er blind, så framstår han svært lunefull, en det er umulig for meg å ha tillit til.

På en måte har jeg blitt tvunget til å se en annen vei enn disse gudsbildebeskrivelsene. Hvis jeg fremdeles skal ha en plass hos Gud – noe jeg både vil og håper jeg har, MÅ han være annerledes. Den reisen er langt fra over, og bærer preg av skjør lengsel.

Kan det hende at Gud er en Gud som ser på livene våre på en annen måte enn vi er i stand til? En som like gjerne viser seg sterk og tilstede midt i det som er ødelagt og såret? En som ikke lar seg skremme av lidelse, men i stedet lider med? En som selv har vært menneske og kjent på kroppen hva det kan innebære på sitt verste. Kan det hende at Gud ikke er så opptatt av vår lykke akkurat her og nå, men at han ser dypere og lenger fram? At han er en Gud som ER uansett omstendigheter?

Jeg håper Guds tilstedeværelse i verden og i livet mitt ikke avhenger av hva jeg er i stand til å se, tro eller be om. Mitt håp er at Gud er større enn det, at Han ER hos meg selv når jeg ikke merker det, eller når livet gjør vondt. At det ikke er en følelsessak, men et nøkternt faktum.

Kanskje er en slik lengsel, et slikt håp utslag av en blind tro? En tro som ikke overlever møtet med de skriftlærdes teologi. En tro som tvinges til å rope med Bartimeus: «Jesus, du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg!»

 

Les også: Kuren min er mennesker, av Heidi Halvorsen