Fra blindeskole til integrering i vanlig klasse

– Det er så lett å si «elevene faller utenfor, elevene klarer ikke», men det er jo systemet rundt som ikke klarer. Kristin Berg og Sverre Fuglerud har erfaring fra både blindeskole og integrering i ordinært klasserom; fritak i fag på grunn av vansker med tilrettelegging er ikke et alternativ.

Sentrale reformer på 1990-tallet førte til at institusjoner for funksjonshemmede ble lagt ned. De statlige spesialskolene ble byttet ut med kompetansesentre. Nå skulle for eksempel blinde barn og barn med lærevansker inn i den ordinære skolen. Der skulle de gå i ordinære klasser og få spesialpedagogisk hjelp. Argumentet var at lukkede og segregerte miljøer fungerer mot sin hensikt. Den vanlige skolen kunne og skulle ta imot mangfoldet av elever på en bedre måte, lød det optimistisk.

Sverre Fuglerud (54) er i dag seksjonsleder for informasjon og samfunnskontakt i Norges blindeforbund. Han forteller at han hadde en svært god tid med internatliv på blindeskolen Dalen og senere Tambartun.

– Vi hadde et godt fellesskap og hadde mye moro i venneflokken. Det var også en stor fordel å nyte godt av den faglige kompetansen blindeskolen kunne tilby. Lærerne var ofte selv synshemmede, og vi lærte for eksempel punktskrift av personer som hadde punktskrift som sitt morsmål. Dessuten var disse lærerne gode forbilder.

Kristin Berg (49) er sosionom og familieterapeut og har jobbet flere år i Norges Handicapforbund. Hun fikk tilbud om blindeskole i Oslo fra hun var 7 år.
– Jeg opplevde ikke det samme gode fellesskapet i klassen min på blindeskolen. Jeg følte meg egentlig litt alene forteller hun.
– Jeg hadde ingen gode venner i min klasse som jeg kunne identifisere meg med. Kristin hadde færre å spille på ettersom klassekameratene hadde tilleggsutfordringer. Det er ingenting som tilsier at personer finner hverandre selv om de har fellesnevneren synshemmet.

– Jeg har dårlige minner fra seks år på blindeskolen på grunn av dette. Jeg følte meg mer segregert der, enn da jeg kom i en vanlig klasse på ungdomsskolen. Det er sårt å tenke på at jeg ikke fikk mulighet til å gå på hjemmeskolen da jeg var liten, de sa de ikke hadde noe tilbud til meg. Jeg har tenkt en del på at det er vondt å vite at de ikke ønsket meg som elev.

– Men jeg hadde et veldig godt faglig utbytte. Jeg lærte punktskrift, mobilitet og kunne mye før jeg startet i vanlig klasse da jeg var 13 år.

Hva tenker du om at spesialskolene ble lagt ned?
– Det er fint at barn får gå på skole hjemme. I mitt tilfelle flyttet jeg på internat som 8-åring, men det var de som var enda yngre enn det. Det hendte at 6-åringer ble sendt til samme skole. Der ble små og store elever blandet og det førte til et relativt tøft miljø. Hvis du klarte deg, klarte du deg veldig bra. Men ble du hakkekylling, hadde du det beintøft. Jeg opplevde at det var få voksne på jobb. Jeg husker at på den tiden jeg kom på blindeskolen hadde de nettopp startet en ordning om å dra hjem hver femte uke for å ha kontakt med hjemmet. Det var tøft å ikke ha foreldre som passet på deg, men det ble også et veldig bra kameratskap. Når det fungerte bra, var du jo sammen med venner hele tiden, forteller Fuglerud.

Er det slik at blindemiljøet forsvant med blindeskolene?
– Det behøver ikke være noe enten eller. Jeg tror det er veldig viktig å legge til rette for at synshemmede elever treffer andre i samme situasjon på samme alder enten det er i skolesammenheng eller i fritiden. Men det er en seende verden vi skal forholde oss til. Mange ting kunne vært gjort for å bygge ned barrierer i vanlige klasser. For eksempel færre elever i klassen gjør det mye enklere for meg som ikke ser. Det er også en helt annen hverdag vi lever i nå. Når synshemmede ungdommer først har fått kontakt, kan de chatte og snakkes hver dag, sier Berg.

Har organisasjonene fått en viktigere rolle?
– Vi ser at leirene i Blindeforbundet har mange flere deltakere nå enn tidligere, de er svært etterspurt og det er kjempeviktig for disse barna og ungdommene å treffes.
Jeg var aldri på blindeleir som barn. Jeg var jo sammen med blinde dagen lang, så det var det ikke behov for. Men nå er det slik at de gleder seg veldig til å treffe andre med synshemming. Det er også viktig å komme steder der det er normalt å se dårlig.

– Jeg tror også at noe som forsvant med blindeskolene var øvelse i fysisk aktivitet. Om vi hadde gjennomført en 60m med blinde fra en blindeskole og blinde 12-åringer i dag, ville nok forskjellen vært stor. I blindeskoletiden var alt så godt tilrettelagt, og det var ikke snakk om å slippe unna. Vi spilte fotball med plastpose på ballen, og alle måtte være med. Det var ikke noe argument å si at du var blind, det var vi jo alle, humrer Fuglerud.
Kristin Berg forteller at hun også hadde ganske godt tilrettelagt gym på ungdomsskolen, men påpeker at det ser ut til at tendensen med å bli fritatt i gym har økt de siste årene.

Hvilken rolle har Statped i dag?
Statped er det statlige organet som driver kompetansesentrene. Statped er ansvarlig for tilrettelegging av undervisning for alle grupper elever med lærevansker, enten det skyldes fysiske eller psykiske funksjonsnedsettelser.

-Tidlig på 90-tallet var jeg med i en gruppe som ga innspill til omorganiseringen fra blindeskole til kompetansesentre. Vi var veldig opptatt av at kontakten måtte gå direkte fra Statped til den blinde. Det som imidlertid har skjedd, er at Statped først og fremst er blitt en rådgivende instans for kommunene. Synshemmede er en så lavfrekvent gruppe at tilgangen burde være mye mer åpen fra enkeltfamilier til Statped, ikke via den kommunale Pedagogisk-psykologiske tjenesten (PPT). Avstanden blir for stor. Om PPT ikke lager gode bestillinger, kanskje de lokale rådgiverne ikke vet helt hva de skal spørre om, blir kvaliteten deretter. Det er store forskjeller i hvor mye hjelp den enkelte bruker eller kommune får, forklarer Berg.

– I dag er det en forutsetning at kommunen bestiller hjelp. Hvis du har en kommune som ikke ønsker hjelp, får du ikke hjelp. Det er så viktig at vi får tilgang til spisskompetanse direkte til den enkelte. Det koster å sende lærere, elever og foreldre på kurs. Resultatet blir ofte at personale uten kompetanse underviser den blinde. Det er faktisk slik at en del foreldre til synshemmede barn nå ber om å få spesialskolene tilbake, påpeker Fuglerud.

Kos kontra læringsmål
De fleste er enige om at skolen i dag er blitt mer fokusert på prestasjoner.

– Resultatet er at en del elever med spesielle tilretteleggingsbehov tas ut av den ordinære undervisningen. Ofte er det lite læring i disse spesialenhetene og mye kos og hygge. Barna får ikke realisert de mulighetene de har. Påstanden kommer fra Hanne Fjerdingby Olsen, leder for Handicappede Barns Foreldreforening. (Forskning.no 30.03.2016)

– 60 prosent av foreldrene sier det er ett eller flere fag som ikke er skikkelig tilrettelagt. Det har for eksempel ikke vært et krav at de digitale læringsplattformene skulle være universelt utformet, men det kommer nå, sier Fuglerud.

– Mange får fritak i enkeltfag, og det får konsekvenser for senere studier. 40 prosent av synshemmede ungdommer får fritak i ett eller flere fag. Jeg reagerer også på at så mye av tilrettelagt undervisning foregår utenfor den ordinære klassen. Det å være mye ute av timen, er sosialt veldig uheldig, påpeker han.

– Jeg tror det handler mye om ressurser. For noen år siden ble saksgangen og vurderingen av behov for spesialundervisning lagt til rektor. Jeg mener det var en veldig uheldig dreining, at avgjørelsen om bevilgning ble lagt til den enkelte skoleleder. Det trengs en opprustning av skolenes kompetanse. Det er så lett å si «elevene faller utenfor, elevene klarer ikke», men det er jo systemet rundt som ikke klarer, sier Berg.

– Et gyllent eksempel fra min skolegang er mitt møte med geometri. Læreren gikk på kurs og lærte seg de rette læringsmetodene som jeg fikk nyte godt av. Jeg tegnet trekanter! Jeg forsto det ikke da, men det var så viktig at jeg lærte det. Det har hatt så mye å si for min romforståelse. Det var ikke snakk om at jeg ikke skulle lære geometri, smiler Berg

– Jeg er skeptisk til nedbemanningen i Statped, man får ingen nye inn. Kunnskapen blir ikke overført. Før hadde vi klassetrinnskurs via Statped, der hele klassen til den synshemmede var med, men også disse er blitt sjeldnere, kommenterer Fuglerud.

Visuell undervisning
– Det som er situasjonen i skolen i dag, er at det er veldig mye mer opp til den enkelte lærer hva man bruker av læremateriell. Og jeg tror undervisningen nå er mye mer visuelt basert, og man bruker nettet til å finne stoff. Det er faktisk også et læringsmål å kunne beskrive bilder. Det er ofte tilfeldig hvor tilrettelagt det er.

I sommer har det vært en del fokus på at ungdommer får avslag på søknader om å få skolebøker i punktskrift. Man mener det er tilstrekkelig å få dem elektronisk. Dette mener jeg er feil. Man får en helt annen mulighet til å forstå strukturen i en tekst når man kan bla i den og lese selv.

Når skolen har bestilt punktbøker og mener dette er viktig, blir det helt bakvendt at de får nei. Det blir som å si «Dette er nok for deg, selv om det er mye dårligere enn det andre får.» sier Fuglerud.

– Tidligere lærte sterkt svaksynte elever både trykte bokstaver og punkt. Mange i den gruppen har progredierende øyesykdommer, og må nå lære seg punkt i voksen alder. Det virker som man har dreiet bort fra at sterkt svaksynte lærer begge deler. Man fikk tettere oppfølging fra Huseby og Tambartun før reformen kom, avslutter Berg.

Kristin Berg og Sverre Fugleruds diskusjon kan sammenfattes slik; det er rett at elever skal gå i ordinær klasse på hjemstedet, men at oppfølgingen og tilretteleggingen slik den er i dag, blir tilfeldig og mangelfull. Avstanden fra bruker til Statped blir for stor.