Fra blindeskole til integrering i vanlig klasse

– Det er sĂ„ lett Ă„ si «elevene faller utenfor, elevene klarer ikke», men det er jo systemet rundt som ikke klarer. Kristin Berg og Sverre Fuglerud har erfaring fra bĂ„de blindeskole og integrering i ordinĂŠrt klasserom; fritak i fag pĂ„ grunn av vansker med tilrettelegging er ikke et alternativ.

Sentrale reformer pÄ 1990-tallet fÞrte til at institusjoner for funksjonshemmede ble lagt ned. De statlige spesialskolene ble byttet ut med kompetansesentre. NÄ skulle for eksempel blinde barn og barn med lÊrevansker inn i den ordinÊre skolen. Der skulle de gÄ i ordinÊre klasser og fÄ spesialpedagogisk hjelp. Argumentet var at lukkede og segregerte miljÞer fungerer mot sin hensikt. Den vanlige skolen kunne og skulle ta imot mangfoldet av elever pÄ en bedre mÄte, lÞd det optimistisk.

Sverre Fuglerud (54) er i dag seksjonsleder for informasjon og samfunnskontakt i Norges blindeforbund. Han forteller at han hadde en svÊrt god tid med internatliv pÄ blindeskolen Dalen og senere Tambartun.

– Vi hadde et godt fellesskap og hadde mye moro i venneflokken. Det var ogsĂ„ en stor fordel Ă„ nyte godt av den faglige kompetansen blindeskolen kunne tilby. LĂŠrerne var ofte selv synshemmede, og vi lĂŠrte for eksempel punktskrift av personer som hadde punktskrift som sitt morsmĂ„l. Dessuten var disse lĂŠrerne gode forbilder.

Kristin Berg (49) er sosionom og familieterapeut og har jobbet flere Är i Norges Handicapforbund. Hun fikk tilbud om blindeskole i Oslo fra hun var 7 Är.
– Jeg opplevde ikke det samme gode fellesskapet i klassen min pĂ„ blindeskolen. Jeg fĂžlte meg egentlig litt alene forteller hun.
– Jeg hadde ingen gode venner i min klasse som jeg kunne identifisere meg med. Kristin hadde fĂŠrre Ă„ spille pĂ„ ettersom klassekameratene hadde tilleggsutfordringer. Det er ingenting som tilsier at personer finner hverandre selv om de har fellesnevneren synshemmet.

– Jeg har dĂ„rlige minner fra seks Ă„r pĂ„ blindeskolen pĂ„ grunn av dette. Jeg fĂžlte meg mer segregert der, enn da jeg kom i en vanlig klasse pĂ„ ungdomsskolen. Det er sĂ„rt Ă„ tenke pĂ„ at jeg ikke fikk mulighet til Ă„ gĂ„ pĂ„ hjemmeskolen da jeg var liten, de sa de ikke hadde noe tilbud til meg. Jeg har tenkt en del pĂ„ at det er vondt Ă„ vite at de ikke Ăžnsket meg som elev.

– Men jeg hadde et veldig godt faglig utbytte. Jeg lĂŠrte punktskrift, mobilitet og kunne mye fĂžr jeg startet i vanlig klasse da jeg var 13 Ă„r.

Hva tenker du om at spesialskolene ble lagt ned?
– Det er fint at barn fĂ„r gĂ„ pĂ„ skole hjemme. I mitt tilfelle flyttet jeg pĂ„ internat som 8-Ă„ring, men det var de som var enda yngre enn det. Det hendte at 6-Ă„ringer ble sendt til samme skole. Der ble smĂ„ og store elever blandet og det fĂžrte til et relativt tĂžft miljĂž. Hvis du klarte deg, klarte du deg veldig bra. Men ble du hakkekylling, hadde du det beintĂžft. Jeg opplevde at det var fĂ„ voksne pĂ„ jobb. Jeg husker at pĂ„ den tiden jeg kom pĂ„ blindeskolen hadde de nettopp startet en ordning om Ă„ dra hjem hver femte uke for Ă„ ha kontakt med hjemmet. Det var tĂžft Ă„ ikke ha foreldre som passet pĂ„ deg, men det ble ogsĂ„ et veldig bra kameratskap. NĂ„r det fungerte bra, var du jo sammen med venner hele tiden, forteller Fuglerud.

Er det slik at blindemiljĂžet forsvant med blindeskolene?
– Det behĂžver ikke vĂŠre noe enten eller. Jeg tror det er veldig viktig Ă„ legge til rette for at synshemmede elever treffer andre i samme situasjon pĂ„ samme alder enten det er i skolesammenheng eller i fritiden. Men det er en seende verden vi skal forholde oss til. Mange ting kunne vĂŠrt gjort for Ă„ bygge ned barrierer i vanlige klasser. For eksempel fĂŠrre elever i klassen gjĂžr det mye enklere for meg som ikke ser. Det er ogsĂ„ en helt annen hverdag vi lever i nĂ„. NĂ„r synshemmede ungdommer fĂžrst har fĂ„tt kontakt, kan de chatte og snakkes hver dag, sier Berg.

Har organisasjonene fÄtt en viktigere rolle?
– Vi ser at leirene i Blindeforbundet har mange flere deltakere nĂ„ enn tidligere, de er svĂŠrt etterspurt og det er kjempeviktig for disse barna og ungdommene Ă„ treffes.
Jeg var aldri pÄ blindeleir som barn. Jeg var jo sammen med blinde dagen lang, sÄ det var det ikke behov for. Men nÄ er det slik at de gleder seg veldig til Ä treffe andre med synshemming. Det er ogsÄ viktig Ä komme steder der det er normalt Ä se dÄrlig.

– Jeg tror ogsĂ„ at noe som forsvant med blindeskolene var Ăžvelse i fysisk aktivitet. Om vi hadde gjennomfĂžrt en 60m med blinde fra en blindeskole og blinde 12-Ă„ringer i dag, ville nok forskjellen vĂŠrt stor. I blindeskoletiden var alt sĂ„ godt tilrettelagt, og det var ikke snakk om Ă„ slippe unna. Vi spilte fotball med plastpose pĂ„ ballen, og alle mĂ„tte vĂŠre med. Det var ikke noe argument Ă„ si at du var blind, det var vi jo alle, humrer Fuglerud.
Kristin Berg forteller at hun ogsÄ hadde ganske godt tilrettelagt gym pÄ ungdomsskolen, men pÄpeker at det ser ut til at tendensen med Ä bli fritatt i gym har Þkt de siste Ärene.

Hvilken rolle har Statped i dag?
Statped er det statlige organet som driver kompetansesentrene. Statped er ansvarlig for tilrettelegging av undervisning for alle grupper elever med lĂŠrevansker, enten det skyldes fysiske eller psykiske funksjonsnedsettelser.

-Tidlig pÄ 90-tallet var jeg med i en gruppe som ga innspill til omorganiseringen fra blindeskole til kompetansesentre. Vi var veldig opptatt av at kontakten mÄtte gÄ direkte fra Statped til den blinde. Det som imidlertid har skjedd, er at Statped fÞrst og fremst er blitt en rÄdgivende instans for kommunene. Synshemmede er en sÄ lavfrekvent gruppe at tilgangen burde vÊre mye mer Äpen fra enkeltfamilier til Statped, ikke via den kommunale Pedagogisk-psykologiske tjenesten (PPT). Avstanden blir for stor. Om PPT ikke lager gode bestillinger, kanskje de lokale rÄdgiverne ikke vet helt hva de skal spÞrre om, blir kvaliteten deretter. Det er store forskjeller i hvor mye hjelp den enkelte bruker eller kommune fÄr, forklarer Berg.

– I dag er det en forutsetning at kommunen bestiller hjelp. Hvis du har en kommune som ikke Ăžnsker hjelp, fĂ„r du ikke hjelp. Det er sĂ„ viktig at vi fĂ„r tilgang til spisskompetanse direkte til den enkelte. Det koster Ă„ sende lĂŠrere, elever og foreldre pĂ„ kurs. Resultatet blir ofte at personale uten kompetanse underviser den blinde. Det er faktisk slik at en del foreldre til synshemmede barn nĂ„ ber om Ă„ fĂ„ spesialskolene tilbake, pĂ„peker Fuglerud.

Kos kontra lÊringsmÄl
De fleste er enige om at skolen i dag er blitt mer fokusert pÄ prestasjoner.

– Resultatet er at en del elever med spesielle tilretteleggingsbehov tas ut av den ordinĂŠre undervisningen. Ofte er det lite lĂŠring i disse spesialenhetene og mye kos og hygge. Barna fĂ„r ikke realisert de mulighetene de har. PĂ„standen kommer fra Hanne Fjerdingby Olsen, leder for Handicappede Barns Foreldreforening. (Forskning.no 30.03.2016)

– 60 prosent av foreldrene sier det er ett eller flere fag som ikke er skikkelig tilrettelagt. Det har for eksempel ikke vĂŠrt et krav at de digitale lĂŠringsplattformene skulle vĂŠre universelt utformet, men det kommer nĂ„, sier Fuglerud.

– Mange fĂ„r fritak i enkeltfag, og det fĂ„r konsekvenser for senere studier. 40 prosent av synshemmede ungdommer fĂ„r fritak i ett eller flere fag. Jeg reagerer ogsĂ„ pĂ„ at sĂ„ mye av tilrettelagt undervisning foregĂ„r utenfor den ordinĂŠre klassen. Det Ă„ vĂŠre mye ute av timen, er sosialt veldig uheldig, pĂ„peker han.

– Jeg tror det handler mye om ressurser. For noen Ă„r siden ble saksgangen og vurderingen av behov for spesialundervisning lagt til rektor. Jeg mener det var en veldig uheldig dreining, at avgjĂžrelsen om bevilgning ble lagt til den enkelte skoleleder. Det trengs en opprustning av skolenes kompetanse. Det er sĂ„ lett Ă„ si «elevene faller utenfor, elevene klarer ikke», men det er jo systemet rundt som ikke klarer, sier Berg.

– Et gyllent eksempel fra min skolegang er mitt mĂžte med geometri. LĂŠreren gikk pĂ„ kurs og lĂŠrte seg de rette lĂŠringsmetodene som jeg fikk nyte godt av. Jeg tegnet trekanter! Jeg forsto det ikke da, men det var sĂ„ viktig at jeg lĂŠrte det. Det har hatt sĂ„ mye Ă„ si for min romforstĂ„else. Det var ikke snakk om at jeg ikke skulle lĂŠre geometri, smiler Berg

– Jeg er skeptisk til nedbemanningen i Statped, man fĂ„r ingen nye inn. Kunnskapen blir ikke overfĂžrt. FĂžr hadde vi klassetrinnskurs via Statped, der hele klassen til den synshemmede var med, men ogsĂ„ disse er blitt sjeldnere, kommenterer Fuglerud.

Visuell undervisning
– Det som er situasjonen i skolen i dag, er at det er veldig mye mer opp til den enkelte lĂŠrer hva man bruker av lĂŠremateriell. Og jeg tror undervisningen nĂ„ er mye mer visuelt basert, og man bruker nettet til Ă„ finne stoff. Det er faktisk ogsĂ„ et lĂŠringsmĂ„l Ă„ kunne beskrive bilder. Det er ofte tilfeldig hvor tilrettelagt det er.

I sommer har det vÊrt en del fokus pÄ at ungdommer fÄr avslag pÄ sÞknader om Ä fÄ skolebÞker i punktskrift. Man mener det er tilstrekkelig Ä fÄ dem elektronisk. Dette mener jeg er feil. Man fÄr en helt annen mulighet til Ä forstÄ strukturen i en tekst nÄr man kan bla i den og lese selv.

NÄr skolen har bestilt punktbÞker og mener dette er viktig, blir det helt bakvendt at de fÄr nei. Det blir som Ä si «Dette er nok for deg, selv om det er mye dÄrligere enn det andre fÄr.» sier Fuglerud.

– Tidligere lĂŠrte sterkt svaksynte elever bĂ„de trykte bokstaver og punkt. Mange i den gruppen har progredierende Ăžyesykdommer, og mĂ„ nĂ„ lĂŠre seg punkt i voksen alder. Det virker som man har dreiet bort fra at sterkt svaksynte lĂŠrer begge deler. Man fikk tettere oppfĂžlging fra Huseby og Tambartun fĂžr reformen kom, avslutter Berg.

Kristin Berg og Sverre Fugleruds diskusjon kan sammenfattes slik; det er rett at elever skal gÄ i ordinÊr klasse pÄ hjemstedet, men at oppfÞlgingen og tilretteleggingen slik den er i dag, blir tilfeldig og mangelfull. Avstanden fra bruker til Statped blir for stor.