Bytterett på livet?

Heidi Halvorsen er lærer og skribent i Synlige stemmer – et prosjekt i KABB

Noen ganger er livet liksom litt uoverkommelig stort. Har du merka det? Som en jakke som er to nummer for diger eller et skirenn som er fem kilometer for langt. Man passer ikke lenger inn, tenker at det må ha skjedd en feil, at en eller annen misforståelse må ha oppstått.

Kanskje har noen sett feil på størrelsen? kanskje det er meg? Synd det ikke er bytterett på livets jakke, for den kommer aldri til å passe! Eller kanskje jeg blingsa da jeg meldte meg på det skirennet? Overså en null da jeg leste hvor langt jeg skulle gå? Er det lov å snu i livets skirenn? Eller sette seg ned midt i løypa? Hva gjør man egentlig når man plutselig befinner seg på et sted i livet som føles som en gedigen feil og man ikke finner angretasten?

Jeg har vært blind i snart ti år. Da jeg først fikk øyediagnosen som førte til blindhet opplevdes livet litt slik jeg skriver ovenfor. Til tider jobber jeg fremdeles hardt med å akseptere at det er slik, selv om det for det meste av tida ikke er noe jeg tenker mye på – jeg er jo vant til det.

Da jeg i høst opplevde å få enda en kronisk sykdom ble det rett inn i følelsen av at livet bare ikke passer meg. Plutselig satt jeg der igjen med en gavepakke av fagord og et diagnosenavn, «MS»,  jeg ikke helt forsto. Plutselig var jeg en del av enda en verden jeg ikke kjente til fra før. Med andre i samme situasjon, med leger som kunne mye om akkurat min diagnose, interesseorganisasjoner og folk som ville hjelpe og informere meg. Jeg hadde bare lyst å spole tilbake til livet mitt før dette, gjemme meg under dyna eller i alle fall slippe å forholde meg til denne nye tilværelsen.

Mine reaksjoner er nok ganske vanlige når man opplever sorg eller sjokk av noe slag, enten det handler om tap av helse eller andre vanskelige omveltninger i livet. Jeg vet ikke om det i seg selv er en trøst, men det gjør i alle fall sitt til at jeg tenker at jeg er temmelig normal. Jeg vet også fra forrige gang at jeg kommer til å komme meg videre, at det ikke alltid vil være slik det er nå.

Mitt dypeste savn midt i alt dette er Guds tilstedeværelse. Det finnes mange løfter i Bibelen om at Gud aldri slipper meg, at Han har gode tanker for meg, at Han aldri svikter. Men midt i mørket mitt får jeg ikke øye på ham, og det er det som er vanskeligst å leve med. Jeg vet ikke hvorfor jeg opplever det slik, men jeg vet at jeg er i selskap med en god del av menneskene i Bibelen. For eksempel kong David. Før har jeg blitt litt oppgitt over å lese hvordan han i salmenes bok roper til Gud «Hvorfor sover du?» «Hvorfor har du forlatt meg?» Jeg har tenkt: David, nå er du dum, Gud er der! Nå derimot gir Davids ord meg håp.

Håp og mot til å sette ord på min egen sorg.

FOR MYE

Er det lov?
Kan jeg få lov å si
At nå er det for mye

At livet føles for stort
At dagen virker for lang
At motbakken synes for bratt

Kan jeg få livet i en mer passende størrelse
Eller kan jeg legge meg før dagen er over
Kan jeg snu å gå tilbake den veien jeg kom?

Styrke som dagen er lang
En fred som overgår all forstand
En Ånd som gir kraft, kjærlighet og visdom

Hvor ble det av alt sammen?
Alle de vakre og trygge ordene
De glir vekk som sand mellom fingrene

For hvor er du når jeg trenger deg som mest?
Har du ikke tenkt å la meg se deg?
Bryr du deg ikke om hvordan jeg har det?

Jeg er for sliten til å rope
For redd og bekymret til å hvile
Motløsheten holder tårene innelåst

Dette… DETTE ER BARE FOR MYE!!!
Jeg roper det ut likevel
En desperat bønn… om at DU ER den jeg håper på…