Dårlig orienteringsevne begrenser blindes muligheter
Av: Hawkilara Kathrine Axelsen (bildet), blind og Synlige Stemmer-skribent
Thomas Tajo, forsker og instruktør i ekkolokalisering
Du trenger ikke syn for å være profesjonell, produktiv og selvstendig. For at norsk næringsliv skal mene det samme, må blinde og svaksynte arbeidstakere gjøre seg tilliten verdig.
Når seende barn vokser opp, veileder de foresatte dem til å utforske verden på en trygg og selvstendig måte. Gjennom sansemotorisk utvikling, som betyr å øve seg på å bruke hørsels-, syns-, føle-, lukte- og smakssansen for å ta seg fram, lærer barn å bevege seg. Etter hvert går barna til skolen alene. Drar ut med vennene sine. Lager mat og gjør husarbeid. Tar buss. De lærer å klare seg selv. Når de da får sin første jobb, stoler arbeidsgiveren på at de kan utføre arbeidsoppgavene de blir ansatt for å gjøre uten å hele tiden bli passet på.
Erfaringsutveksling mellom blinde og svaksynte ungdommer tyder på at det bare er tilfeldigheter som avgjør om vi får veiledning til å bli selvstendige voksne. De av oss som har utforsket verden fra barndommen av har en trygghet med seg som gjør at andre får tillit til dem. Selvstendighet fører til selvtillit og trygghet. Selvtillit og trygghet gjør at vi blir sett på som kyndige, og kyndighet blir tatt på alvor av andre.
I Norge er det kommunen som har ansvar for at vi får hvit stokk og opplæring i hvordan den brukes. Mange får først en hvit stokk fra fylte 4 til 9 år. Av og til er barna mye eldre. Selv fikk jeg ikke hvit stokk før jeg var 16. Å orientere meg lærte jeg først ved fylte 21. Dermed ble jeg myndig i den tro at verden var skummel og at jeg skulle bli ung ufør etter grunnskolen.
Jeg var i godt selskap – hele 39 prosent i samme situasjon står utenfor arbeidslivet. Da grunnskolen tidlig satser på digital kompetanse er utilgjengelig teknologi ikke ene og alene en forklaring på ledighetstallene. Arbeidsgivere har rett og slett lave forventninger til blinde og svaksynte arbeidstakere, da de i mange år trodd at synet ene og alene har vært den viktigste sansen for å lede et produktiv og aktivt liv. Mange tror ikke at vi kan åpne e-post en gang. De tror vi må passes på. Hvordan skal vi da utføre arbeidet vi settes til? Med slike bekymringer i grunn ansettes vi ikke.
Nylig dro jeg til Belgia uten ledsager. Der besøkte jeg Thomas Tajo, en likeperson, forsker og instruktør i ekkolokalisering med fordypning i sansemotorisk utvikling. Han jobber for Visioneers, en organisasjon startet av helt blinde Daniel Kish. Kish og kollegaene hans forsker på hvordan ekkolokalisering brukes til orientering. Man lager en klikkelyd med tungen. Hjernen omdanner ekkoet man får tilbake til et bilde av omgivelsene. Etter hvert vil hørselen utvikles til å ta over for eller jobbe sammen med synet slik at man får oversikt over hva som befinner seg i nærheten. Sammen er de levende eksempel på at blinde personer har mulighet til samfunnsmessig deltakelse langt ut over hva man før har trodd. Det var nettopp ekkolokalisering og stokk jeg brukte for å komme meg rundt i Belgia. Langs ukjente rutenett reiste Thomas og jeg dit vi ville. Langs ei strand. I et travelt bymiljø, på tross av manglende universell utforming. Det kan flere få til.
Interesseorganisasjoner som driver med blindesaksarbeid må satse på vår sansemotoriske utvikling. Tjenester som arbeids- og utdanningsreiser og transporttjenesten for funksjonshemmede gjør oss en bjørnetjeneste uten supplering av ferdigheter i orientering, eksempelvis bruk av ekkolokalisering og hvit stokk. Å være i stand til å komme seg rundt åpner dørene til flere typer jobber. Vi vil stå fritt til å velge praktiske yrker og yrker som krever mye reising på ukjente steder.
Norsk lov slår fast at infrastruktur, apper og nettsider skal være for alle. Dog vil videre satsing på lik tilgang være nytteløst dersom manglende ferdigheter i orientering hindrer oss i å ta verden i bruk. I takt med at vi blir trygge på at vi selv mestrer alle hverdagslivets situasjoner vil norsk næringsliv se oss som lønnsom arbeidskraft verdt å satse på.