Datahjelpemiddelet som forsvant

Essay av Ane Kristin Koller Sundnes

Jeg er stor fan av datahjelpemidler. De kan forstørre, de kan gjøre skjermen mer lesbar for meg og andre synshemmede. De kan til og med hjelpe til å lese opp tekst på en dataskjerm om man ikke får det til selv.

De fleste med synshemming har stor glede av slike hjelpemidler. Eller skulle jeg si hadde?

Jeg har nemlig ikke like stor glede av min ZoomText lenger. Dette er fortellingen om hjelpemidlet som forsvant, eller i det minste ble adskillig mer kronglete å forholde seg til.

Jeg jobber i en stor bedrift med en masse avanserte dataløsninger. Det er veldig fint. Jeg liker bedriften. Jeg liker jobben min, og jeg liker avanserte dataløsninger. Men jeg liker dem definitivt best når de virker. Denne fortellingen begynner en novemberdag i fjor, da jeg skulle sende inn en svær reiseregning. Det gjør jeg ikke så ofte, så reiseregningsprogrammet har en tendens til å se forskjellig ut hver gang jeg bruker det. Det kommer stadig nye oppdateringer. Det som imidlertid har vært relativt konstant, er at jeg må skru av min kjære Zoomtext for at enkelte viktige knapper i reiseregningsprogrammet skal både synes og virke. Denne gangen bestemte jeg meg for at nå er det nok. Jeg orker ikke lenger anstrenge meg for å sende inn reiseregning. Det burde jo virke, burde det ikke?

Jeg sendte en epost til NAV og beskrev denne og en del andre feil. Feil som ikke direkte har stoppet meg i å gjøre arbeidet mitt, men som definitivt har vært en kilde til forsinkelse og irritasjon. NAV svarte superkjapt (det gjelder å vite hvem man skal sende mail til!). «Vi bestiller en oppgradering av denne til versjon 2018,» sa NAV. Og videre: «En teknisk rådgiver fra oss vil ta kontakt for å bistå med installasjonen. Han vil også måtte få kontaktinfo til bedriftens IT-service, slik at de kan bistå med installasjonen.»

Dette går som smurt, tenkte jeg og la inn en henvendelse til Bedriftens IT-service, heretter kalt Helpdesk om at Zoomtext trengte oppgradering. Etter noen dager, med diverse epost- og telefonbeskjeder, fikk jeg beskjed fra Helpdesk: Jeg kunne ikke legge inn en sånn bestilling, siden jeg ikke hadde fullmakt til det. Forståelig. Litt styrete, men forståelig. Jeg sendte epost til Bestilleren og ba han gjøre det så fort som mulig. Det gjorde han. Fortsatt var jeg i relativt godt humør.

Bestillingen virket. Etter noen dager fikk jeg en masse lisensnumre, lenker og diverse på epost. Dette sendte jeg videre til Helpdesk, som er de som har fullmakt til å installere likt og ulikt på våre pc’er. Etter litt om og men ble jeg kontaktet av en hyggelig fyr, IT-konsulenten, som skulle hjelpe meg med installasjonen.

IT-konsulenten hadde forberedt seg på forhånd, og hadde en teori om hvordan dette best kunne gjøres. Så jeg var optimistisk da vi startet vårt første telefon slash pc-møte. Det tok over en time, og da vi endelig skulle prøvekjøre, fungerte ZoomText d.y. adskillig dårligere enn sin eldre slektning. Faktisk fungerte det ikke i det hele tatt. Mer prøving og feiling.

«Jeg vet ikke hva dette skyldes,» sa IT-konsulenten. «Jeg må snakke med Teknisk Rådgiver i NAV.» Mer ventetid mens de to fikk kontakt. Da kontakt var etablert og råd fra tekniker til konsulent overbragt, hadde vi et par møter til og forsøkte å få ting til å fungere. Noe ble faktisk bedre. Men ikke bedre enn ZoomText d.e., som jeg hadde kvittet meg med.

Det gikk både dager og uker. Jeg klarte meg som best jeg kunne, med et kraftig haltende ZoomText. Ikke optimalt.

Utpå nyåret fikk jeg nok. Kunne jeg – værsåsnill! – få tilbake den kjære, gamle ZoomText d.e.? Det kunne jeg. Den lure IT-konsulenten hadde nemlig ikke slettet den. «Ikkeno problem,» sa IT-konsulenten. Han talte i god tro, stakkar.

Men – vi satte i gang, og det gikk faktisk helt fint, helt til ordet ERROR dukket opp. Humøret sank. Mye leting før vi fant at ERROR i denne sammenhengen betydde at lisensene for programmet var oppbrukt. Det var allerede installert tre ganger. Tre lisenser. Tre installasjoner.

«Da må Leverandøren kontaktes,» sa IT-konsulenten. Og ringte selv, selv om det egentlig var min jobb. Det var en praktisk anlagt IT-konsulent. Ti minutter seinere var han tilbake på tråden med meg og kunne fortelle av Leverandøren måtte kontakte USA (Hovedleverandøren). Men USA hadde ikke stått opp ennå, så det måtte nok vente litt. Sukk.

En tid seinere, da USA hadde stått opp både en og to og åtte ganger, fikk vi beskjed om at lisensene var tilbakestilt, så nå var alt i orden. Det var det også. Helt til ERROR-ordet dukket opp igjen.

Ny epostutveksling fulgte, mellom Bruker, IT-konsulent og Leverandør. Flere dager gikk. I mellomtiden måtte jeg klare meg med en dårlig forstørringsfunksjon i Windows. Så – hurra! – fikk vi en oppskrift fra Leverandøren. Trinn 1, trinn 2, trinn 3… Det sto nøye beskrevet i en epost vi begge fikk. Men siden jeg ikke har fullmakt til å fikle med installasjoner, måtte vi på nytt finne tid, IT-konsulenten og jeg. Vi har jo andre ting å foreta oss på jobb, så det kunne gå litt tid mellom hver gang det klaffa. Men vi fant tid. Vi prøvde oppskrift. Og tenke seg til, etter til sammen fem måneders arbeid var jeg tilbake nøyaktig der jeg startet: med ZoomText d.e., et program som fungerer greit nok i det daglige, så lenge jeg ikke skal være mye på internett eller skrive reiseregning. Og greit nok er mye bedre enn ikke i det hele tatt.

Men, det var en lang, lang reise tilbake til start.

Og uka etter var all programvaren blitt borte… Frustrasjonsutbrudd til min nærmeste leder, panikkringing til IT-konsulent før jeg gikk hjem i en blanding av avmakt og protest.

To dager etter hadde IT-konsulenten fiksa det hele igjen. Han var som sagt en lur IT-konsulent.

Dette er i skrivende stund en måned siden. Jeg har igjen glede av min ZoomText d.e. Men fremdeles er jeg litt nervøs hver morgen når jeg slår på pc’en. Virker det i dag, mon tro?

Les KABBs tidligere artikkel: Digital diskriminering i arbeidslivet stenger synshemmede ute.