Dukken Olivia tør å stille de dumme spørsmålene

Når Heidi og Torkjell Halvorsen reiser rundt og forkynner for barn, kan ingen i salen unngå å bli engasjert. Hånd-dukken Olivia har gult garn til hår og en mengde spørsmål på lager.

-Se på meg, da. Har jeg ikke veldig slappe armer, roper dukken fra vinduet sitt. Hva betyr det å glede seg i hæren? Mange ler og alle har oppmerksomheten rettet mot nettopp det som foregår på podiet; bibelundervisning.

Heidi Halvorsen (40) er blind, og sammen med mannen Torkjell (40) og barna Milla (13) og Joel (11) deltar de jevnlig på møter og leirer for familier. Hånd-dukken Olivia er som oftest med, og sammen har de holdt på siden år 2000. I august var de ansvarlige for undervisningen på KABBs barne-og familieleir.

Hva er viktig når dere forkynner for barn?

-Det er viktig å vite alderen på barna i publikum. Vi bruker en del visuelle effekter for å fange oppmerksomheten og for å skape variasjon. Da er det veldig viktig å treffe for riktig aldersgruppe, sier Heidi.

Hun legger til at hun og mannen alltid starter planleggingen med å finne ut hva budskapet skal være. Deretter finner de virkemidlene for å holde på oppmerksomheten. Ungene skal følge med.

– Når vi slipper å be barna være stille, har vi lykkes, smiler hun.

Da er det spesielt fordelaktig å være to, bare det at en annen snakker, er med på å gi variasjon.

– Vi er også veldig opptatt av å bruke musikk i undervisningen, legger Torkjell til. Han spiller gitar og Heidi spiller piano.

-Sanger kan være med på å hjelpe barna til å følge med. Musikken kan bidra til å få barna til enten å bevege på seg eller skape en rolig stemning.

– Vi er opptatt av at sangene skal ha gode tekster, men kanskje enda mer at det er sanger som fenger, slik at barna faktisk synger. Når vi synger sammen, skaper vi noe i fellesskap. Det kan være et fellesskap av relativt ukjente mennesker, mennesker vi nettopp har møtt. For når vi synger, skaper vi noe unikt sammen. Det er ofte slik at det som blir sagt, blir fort glemt. Men man husker gjerne en sang man var med på å synge mange ganger.

Heidi og Torkjell er også gode til å lage små rap-innslag av bibelvers. Det er kjempegøy for barna å sitere vers fra Bibelen taktfast med et fengende rap-akkompagnement.

Blir det noe for de voksne også?

– Ja, det ligger meg veldig på hjertet. Vi er selv ganske barnslige, men vi legger inn en del humor som er slik at det hovedsakelig blir de voksne som humrer i salen. Jeg synes det er kjempeviktig å unngå den tenkningen en ser fra tid til annen, at noe program er for barna og noe er for de voksne. Tenk deg for eksempel at en gruppe barn kommer fram og synger. De voksne synes de er søte, og sangen er en aktivitet for barna. Deretter begynner programmet som er tilpasset de voksne, mens barna er ferdige med sitt. Vi må unngå slike skiller. Forkynnelse skal være slik at flere aldersgrupper får utbytte av det. Det er relativt lett å nå alle, om undervisningen er på et slikt nivå at barna får det med seg. Budskapet er for alle og vi snakker ofte om ting vi selv er opptatt av.

De helt små barna kan lytte til en bibelhistorie, men får kanskje ikke med seg refleksjonen rundt. Da er det fint å dra med de som er blitt litt eldre i undringen og tankene bak selve den ytre historien.

Mange barn er svært engasjert i nettbrett og sosiale medier. Er barn i dag opptatt av eksistensielle spørsmål?

– Ja, det er de. De er i alle fall ikke mindre opptatt av det enn før. Kanskje har barn i dag på en måte en større verden, de mottar mer input enn det vi gjorde i oppveksten. Jeg kan nevne et eksempel fra en jente-bibelgruppe vi har. Vi skulle skrive lapper, og vi diskuterte en del viktige spørsmål, men da jentene hadde gått, lå det igjen en lapp. En lapp som ikke var blitt snakket om direkte, kanskje var det for skummelt. Men på lappen stod det: «Hva er meningen med livet?»

– Vi ser det er flere unge i dag som sliter med tunge tanker og det å finne sin plass i vennegjengen. Det er generelt mer press. Jeg tror mange får problemer fordi det er et slikt overdrevent fokus på individet. Det er ikke bra, reflekterer Heidi.

Hvor er det lettest å lære om tro, hjemme eller på leir?

– Her er det flere poenger. Hjemmet er en viktig arena for å formidle tro, likeså tror jeg det er kjempeviktig å finne tilhørighet i en menighet. Men man skal ikke kimse av de opplevelsene barna får på en leir heller. Noen får høre Guds ord bare på leir, de får kun små drypp av undervisning. Man har kanskje hørt begrepet «leirkristen». Det skal vi ikke undervurdere. Vi formidler en levende Jesus, og dette budskapet lever også i tiden innimellom de få møtene disse barna får med forkynnelse, sier Heidi.

– Guds ord vender ikke tomt tilbake, presiserer Torkjell.

– Så lenge det vi sier er viktig og forståelig, er det relevant for både gutter og jenter, unge og eldre. Vi ber mye for å finne det rette budskapet, og vi er bevisste på hvorfor vi gjør det vi gjør.

Hvorfor bruker dere hånd-dukker når dere snakker til barn?

– Da jeg begynte å forkynne for barn, var jeg veldig sjenert. Jeg turte rett og slett ikke stå der og snakke selv. Det var en voldsom lettelse å sakke med en annen stemme og få lov til å være i en rolle når jeg skulle si noe. Etter hvert har dukken Olivia fulgt meg og oss gjennom 18 år med forkynnelse. Hun er svært populær blant barna, og jeg selv og de voksne er også blitt veldig glad i henne. Hun kan stille de spørsmålene som ingen andre tør å gjøre. Hun kan være enda dummere enn den som hører på. Det skaper god undervisning og selvsagt en del humor, smiler Heidi Halvorsen sammen med ektemannen Torkjell.

Les mer om KABBs barne- og familieleir her.