En tur langs elva – smak av selvstendighet og frihet

Av: Tone Mathisen

Potene tasser mot grusen. Hun går med sin høyre bakpote på linje med min venstre fot. Litt foran meg, men akkurat passe til at jeg lett kan kjenne henne. Høyden hennes er litt over kneet mitt. Men på tross av den lave høyden, i forhold til min, opplever jeg at hun gir meg god hjelp til balanse.

Hun beveger seg smidig. Hunder er ulike slik, og min hund har en gangart som kjennes ut som hun glir framover. Jevnt og stødig. Likevel er hun en ganske liten Labrador på 26 kg. Muskler.

Jeg hører lydskyggen av huset slutte, vet at nå er det innkjørselen vi er inne på. Vi går over på asfalt. Det har regnet i det siste, så lufta er fuktig og vårlig. Jeg hører lydene av trafikk på hovedveien nedenfor. Jeg hører en nabo holde på med et byggeprosjekt litt oppe i bakken. Sag, er ikke min favorittlyd! Jeg kjenner bevegelsene hennes gjennom den avstivede bøylen på selen hunden har rundt magen og brystkassa og gjennom båndet som er festet i hundehalsbåndet og ligger inn mot bøylen under fingrene mine på venstre hånd. I tillegg leser jeg av omgivelsene gjennom ørene mine, føttene mine og romfølelsen. Vi er på formiddagstur i nabolaget. Jeg er ute for å gå og samle inntrykk og slappe av, etter mye hagejobbing.

Begge er godt kjent på denne turen. Den har vi gått mange ganger. Vi går i samme tempo og sammen på tur. Jeg ber hunden finne fortauet, hun trekker litt hardere i selen og jeg kjenner hun har rettet seg opp og satt kurs. Så stopper hun og jeg strekker fram den hvite stokken. Og finner fortauskanten. Uansett har hun også vist meg den, ved å sette potene på oppkanten. Flink jente. Hun bekrefter den positive responsen min, med å stampe litt utålmodig. Ok, kom an menneske! Hun er ei jente med klare mål, denne her lille sjokoladebrune Labradoren.

Hennes mål er neste punkt hun vil få ros for å finne. Vi tusler videre. Hun kikker litt mot venstre, i det vi passerer et hus, der det ofte står en hund og bjeffer. Hun liker ikke helt å passere der. Hun svinger nå brått mot høyre og jeg følger henne vel vitende om at det trolig er en av tre ting: en vanndam, et kumlokk eller en parkert bil. Denne gangen var det nok et kumlokk. Hun har nemlig selv en gang i tida, bestemt at disse trolig kan sluke meg. For med seende trener tråkker hun rett over dem og bryr seg ikke om dem, men jeg skal loses fint rundt dem. Ingen ulempe det. Hun senker tempo litt, jeg kan kjenner uten helt å forklare hvordan, at hun kikker framover mot høyre. Sekunder etter, hører jeg skritt fra en person som går raskt. I det han passerer på andre siden av gata, sier han -hei. Jeg svarer blidt et hei tilbake og smiler. Via hundens signaler kan jeg avlese mer av situasjonen, enn jeg kunne alene. Og være forberedt på at noen kom. Vi nærmer oss elva. Vi stopper for en kort tenkepause. Ned mot bilveien? Eller over elva og opp? Jeg velger over elva. Vi krysser ei trebro. Denne broa ble skiftet ut for noen år siden. Nå lukter den ikke lenger nytt treverk.

Hunden stopper for å snuse på en busk, noe hun ikke får lov til i jobb, men det er vel for fristende, et kremt og hun skynder seg ta fatt opp bakken. Jeg kjenner større steiner under føttene. Vi klatrer oppover en bred og bratt gangsti langs elva. Jeg kjenner bevegelsene til hunden, mens hun leter seg fram der vi skal gå, for å finne best fotfeste for oss begge. Jeg stoler på henne, vet at hun er dyktig på dette. Jeg er den litt pinglete typen, så jeg foretrekker å gå opp her, ikke ned. All erfaring tilsier at å falle opp gjør mindre vondt enn å falle ned! Elva bruser nedover ved siden av oss. Elva er en god venn, som jeg kan lese mye ut av hele året. Fra vinterens mumling under delvis is, til vårens yre hopp. På varme sommerdager, er den nesten lydløs, der den pusler av sted.

Nå etter mange uker med mye smelting av snø, er den brusende og vill og jeg innbiller meg at jeg kan kjenne den er kald. Det er en utrivelig tanke å falle i elva. På sommeren derimot, hender det jeg drømmer om vår egne lille badeplass der. Men den er ikke den typen elv. Dette er derimot ei elv, det har vært drevet små fabrikker og annen virksomhet ved før i tida. Blant annet såpefabrikk og sagbruk.

Dette bratte området har vært brukt til militærleir, jordbruk fabrikker og nå i hovedsak boliger. Jeg liker tanken på at mennesker i generasjoner før meg, har levd og virket her. Selv om jeg ikke kan se dem, er historiene deres viktige.

Nå har vi kommet opp til et veiskille. Hunden har stoppet ved en ny bro og gir meg valgene. Her kan vi gå tilbake over elva og skrå hjemover gjennom boligfeltene. Vi kan skrå oppover enda noen stier og komme opp i juletreskogen og lysløypa og vi kan velge å gå mot venstre og inn i enda mer veier og forlate vårt kjente område. Valgene gir meg glede. Det krever orienteringskunnskap å ta seg fram uten syn, men ved at jeg kan la førerhunden ta seg av de små faktorene som å finne veien rundt hindringer, finne holdepunkter vi har lært og holde retninger der det er mer utfordrende uten syn, kan jeg holde fokus på de større punktene og orientere meg over større områder. Vi blir så gode som vi kan bli sammen. For her er vi avhengige av hverandre. Vi svinger over elva finner holdepunktene våre, som bringer oss hjem. Og like før vi er hjemme, kommer de første dråpene vårlig regn. Vel hjemme sitter jeg en stund på en stol på trappa og stryker over pelsen hennes. Hun har satt seg ned foran meg og jeg er sikker på at hun smiler.

Og jeg håper hun vet at vi akkurat har hatt en smak av selvstendighet og frihet sammen.