-Endelig tør jeg å utvide min verden

Av Helena Redding

Etter at jeg ble blind var noe av det aller vanskeligste jeg måtte lære meg, å tørre å gå meg vill. Å tørre å utvide min nye lille verden.

Når jeg ikke lenger kunne orientere meg ved hjelp av synet, føltes hjemmets fire vegger som min trygge havn. Men selv der, var det mange skumle ting som plutselig kunne dukke opp hvor jeg minst ventet det; som et par sko slengt midt i gangen eller en stol som hadde blitt flyttet på.

Jeg fikk utlevert en hvit stokk, og den ble med meg på mange turer, godt pakket ned i veska hvor den ikke kunne ses av naboene. Der kan du tro den var til liten nytte, og det er klart at jeg fortsatte som før med å holde meg mest innendørs eller gå sammen med familien, men noe begynte faktisk å skje. Jeg begynte å tenke mer og mer på den, og om ting ville forandres hvis jeg lærte å bruke den?

Jeg tok den opp av veska regelmessig, åpnet den opp og forsøkte å vifte litt med den rundt meg, kjenne på grepet i hånda og om jeg kunne oppdage noe av det som var å støte på, på min ferd gjennom huset. Mange mener man ikke skal få utlevert en stokk før man får mobilitetsopplæring, men for min del tror jeg at jeg trengte den tiden for å bli litt mer fortrolig med den, å slutte å se på den som et «blindeskilt».

En stund senere kom en mobilitetslærer inn i mitt liv og hjalp meg å utvide mine grenser. Jeg lærte meg enkel stokkteknikk, kunne gå en enkel rute i nabolaget og gå en liten runde i min hjemby. Det var stort, veldig stressende og utrolig befriende samtidig. Men hva så? Skulle jeg holde meg til de to rutene resten av livet eller skulle jeg ta til meg mot og tørre ta sjansen? Tørre å gå meg vill, rett og slett?

For å gjøre en veldig lang prosess kort, så begynte jeg å forsøke å utvide disse rutene. Hjembyen er liten, heldigvis, så jeg hadde et lite kart i hodet jeg kunne støtte meg til, men i dette kartet fantes det mange usikkerhetsmomenter. Jeg måtte også klatre over terskelen det var for meg å be ukjente om hjelp. Det skjedde også – litt om litt. Folk er jo stort sett superhyggelige, og jeg har fortsatt ikke støtt på en person som har nektet meg hjelp når jeg har spurt. Noen er til og med litt FOR behjelpelige, som mannen som kom løpende til meg der jeg sto og forsøkte å orientere meg, dro meg i armen rett over veien, før han forsvant like fort som han dukket opp. Eneste problemet var at jeg slettes ikke hadde tenkt å krysse den veien!

Jeg hadde førerhund i mange år, og det gjorde at min verden utviklet seg enormt. Jeg lærte meg mange ruter og det var lettere å «sjanse» med nye. Fortsatt kunne jeg gå meg vill, men gjorde det på en mye tryggere måte. Du glemte kanskje å telle en sidevei, men hunden sørget for at du ikke gikk rett ut i gata eller ned i en grøft. Nå, som jeg er uten førerhund igjen, har verden krympet noe. Men det å kunne be om hjelp når jeg sliter, er fortsatt en fin måte til å finne frem. Jeg bruker GPS og annen digital informasjon om nærmiljøet, og det byr på muligheter, men holder likevel ikke helt. Disse duppedingsene har jo slingringsmonn, og når du går med stokk, kan en feilmargin på en meter eller to utgjøre en stor forskjell. Satt på spissen kan en slik feilmargin gjøre at du enten går trygt langs brygga, eller at du havner i havnebassenget. Da er det å kunne huke tak i en person en luksus, men en luksus en ikke alltid har for hånden. Hva da?

Ettersom jeg blir eldre, merker jeg at jeg blir mer engstelig for å havne i skikkelig uføre. Den ungdommelige «det ordner seg» er byttet ut med «er det verdt å ta sjansen?» Jeg forstår godt at ikke alle tør å ta det skrittet «å gå seg vill»- Jeg må ha mer kontroll på omgivelsene enn før.

Alle må vi finne vår vei her i livet. Synshemmede er slettes ikke en homogen gruppe, men en stor blanding individer med forskjellige ønsker og drømmer. Vi er en gruppe mennesker på forskjellige steder i livet og med stort sprik innenfor interesser og aktiviteter. Det eneste vi har til felles er det at vi ser dårlig. Hvordan vi løser våre utfordringer er også individuelt. Det er viktig at vi, som individer, får mulighet til å dekke våre behov og løse våre floker på den måten som er mest hensiktsmessig for hver og en. Det å ønske å utvide min verden, ved å tørre å gå meg vill, har vært av stor betydning for meg. Og det å kunne løse opp i eventuelle floker ved hjelp av en assistent, førerhund og eller en applikasjon har vært utslagsgivende for å det til.