HOLD OPP ’A!

Av diakon Hilde Løwén Grumstad

Er det mulig? Det første jeg leser av e-post på min smarte telefon i dag er hvordan jeg kan fjerne dobbelthaka på bare to minutter! Tenk det, bare to minutter, men enda mer utrolig: noen tror virkelig at jeg går på dette.
Pussig sammentreff dette, jeg skal skrive om helbredelse, koste hva det koste vil!

I KABB har jeg møtt mange som kan fortelle om utilbørlig helbredelsespress. Jeg har faktisk til gode å høre om gode opplevelser på dette området. Folk har blitt mer eller mindre overfalt av ivrige forkynnere. Det er jo ikke vanskelig å se (for dem) hva disse folka trenger.

Det er umulig å unngå flommen av velmente råd om bedre helse, lykkeligere familieliv, bedre utseende, slankere kropp, hvordan skaffe seg drømmejobben, bli en bedre utgave av seg selv (hva innebærer egentlig det?). Følger du alle disse rådene? Nå har det gått to minutter, og dobbelthaka er akkurat som før. Med andre ord, min feil at den ikke har krympa. Vi snakker tross alt om at en viss egeninnsats er nødvendig!

Hva har dette med helbredelse å gjøre? Jeg ser mange paralleller. Ikke at Jesus helbreder dobbelthaker (har ikke hørt om det i hvert fall), men at vi pålegger hverandre et visst ansvar for at helbredelse kan skje. Dersom du ikke er villig, tror sterkt nok, satser alt. Ja da har du seg selv å takke hvis mirakelet ikke skjer. Jeg lever greit videre med dobbelthake. Noe helt annet er hvis livet som blind eller synshemmet, uhelbredelig syk eller det å være i en livskrise blir mitt ansvar.

I en hverdag preget av mange kamper og nederlag må ikke troen på Jesus bli enda et krav. Å leve med en opplevelse av at sykdommen kunne forsvinne hvis jeg trodde mer, blir utmattende. Det er mye som står på spill. Ved å gå «all in» i en tro på helbredelse blir fallhøyden stor når mirakelet ikke skjer. Mange kan oppleve at det blir nødvendig å beskytte seg for slike påkjenninger, og troen kan få seg en knekk. Når troen rystes av vonde erfaringer, kan det oppleves som at Gud ikke holder løftene sine til oss.

Hvor mange har ikke sunget «Jeg har en engel som følger meg», ukritisk til teologien i teksten. Tanken om at vi har englevakt er fin den, men noen av oss har erfaringer som ikke tilsier at det var engler i nærheten. Var det kanskje vaktskifte? Min påstand er at veldig mye her i livet handler om flaks eller uflaks. Det får vi ikke gjort så mye med, det er ikke mitt ansvar om jeg har flaks eller ikke. Vi lever i en verden hvor tilfeldighetene råder, – lik det eller ikke. Livet byr på gode og vonde erfaringer, og det er ikke rettferdig fordelt. Det går ikke opp, og det er sånn det er. Da er styrken i fellesskap med andre livsviktig. Gud har gitt oss til hverandre, og sammen kan vi tro på en Gud som ikke slipper taket

I boka «Mellom ordene og ansiktet» – tekster fra Modum Bad leser jeg om Job som klager sin nød til Gud. Job 30, 19-20 «…jeg roper til deg, men du svarer ikke; jeg står der, og du bare ser på meg.»

Tydeligere kan det vel ikke sies. Job er ikke fornøyd. Her er det ekte og ærlig avmakt, sinne og fortvilelse. Det vonde beskrives akkurat så vondt som det er. Hvis vi tror det er sant at våre liv er i Guds hender, og at Gud bryr seg, så tåler han å høre på menneskers smerte og meningsløshet. Det som angår oss, det angår også han.