-Hva gjør du på fritida?

Hva slags hobbyer kan du ha når du ikke ser? Gjør jeg andre ting på fritida nå enn da jeg kunne se? Hva slags tilpasninger gjør jeg egentlig? Dette hadde jeg ikke tenkt særlig over før jeg fikk spørsmål om det.

Her om dagen fortalte en venn av meg om et spennende prosjekt hun har. Hun er også blind, og holder på med å lage og farge trolldeig i forskjellige former og figurer. Jeg ble nysgjerrig på hvordan hun gjør det, og tenkte at det antakelig er massevis av forskjellige gode ideer på kreative og morsomme ting å gjøre som jeg kunne hatt glede av å høre om.

Inspirert av dette fikk jeg lyst til å fortelle litt om hvordan jeg og vi i vår familie holder på med mer eller mindre blindevennlige aktiviteter hjemme.

Jeg har alltid vært glad i å spille brettspill. Jeg husker jeg gledet meg til at ungene mine skulle bli store nok til å kunne spille spill med meg. Men jeg mistet synet før de rakk å bli store nok. For å kunne spille likevel, måtte vi tenke litt annerledes. Det finnes flere spill som er laget for blinde, for eksempel ludo, stigespill, sjakk og kortspill. Spillbrettene er da markert med taktile linjer som jeg kan kjenne med fingrene, og brikkene har ulik form i tillegg til ulik farge. Det har vi brukt en god del. Terning med taktile prikker har vi også. Kortstokken er rett og slett en helt vanlig kortstokk med punktskrift på.

Favorittspillet til sønnen min da han var liten var likevel et helt vanlig spill; Memory. Vi spilte det ofte, og han vant bestandig. Jeg greide jo ikke å finne noen like bilder, til hans store glede. Ja, jeg kunne ha tilpasset det bedre til meg, men akkurat da var poenget kanskje mest å gjøre noe sammen, og at han hadde glede av å få vinne.

Andre spill som Millionær, Alias, Kokkelimonke og Mix Max er blitt mye
spilt de senere årene. Medspillerne mine hjelper meg da med å se og flytter brikken min eller leser for meg, mens jeg gjør det andre – det som er poenget med spillene. Jeg forklarer for eksempel ord i Alias, skriver forklaringer på rare ord i Kokkelimonke, kjøper tomter og bygger hus i Millionær. Ja, jeg går glipp av det visuelle, men konkurransen, samspillet og gleden – som jeg tenker er poenget med slike spill, er jeg like delaktig i som før.

Noen spill har vi lagt litt mer arbeid i for å tilpasse til meg. For eksempel Master Mind. Der har sønnen min funnet fram små legoklosser i ulike former i stedet for knottene med ulik farge, og et legobrett i stedet for det ordinære spillbrettet. Det fungerer veldig bra! Cluedo er et annet slikt spill, der har jeg skrevet punktskrift på alle kortene, slik at jeg kan lese dem på egenhånd.

Når det gjelder uteaktiviteter, har vi også noen favoritter. Vi er en familie som er mer musikere og bokormer enn sportsidioter, men å gjøre noe ute sammen er likevel fint på en godværsdag. Boccia er noe vi liker alle sammen. Da setter vi en liten metallbøtte over den lille ballen (grisen) som kastes ut først. Når det er min tur til å kaste, slår en av de andre på bøtta med blindestokken min, og jeg kaster da mot lyden. Av og til spiller vi også fotball. Vi har en fotball med bjelle i, og det aller morsomste er når de andre har bind for øynene, så vi ser like lite alle sammen. Det er visst også temmelig morsomt å se på…!

Freezbee er jeg ikke særlig god på, men freezbeegolf derimot er en
artig ting å gjøre sammen. Å kaste mot kurver kan gjøres på samme måte
som med boccia, at noen slår på kurven jeg skal treffe.

Jeg har også fått meg en annen uventet hobby de siste årene: Baking og matlaging. Å lære meg å lage mat og å bake som blind har vært spennende! Jeg trodde ikke det var noe for meg. Mannen min er svært god på å lage mat, og det har vært overraskende gøy å få lære av ham. Og deretter lære meg egne metoder for hvordan jeg kan gjøre dette i blinde. For eksempel å kjenne på deigen når den er akkurat perfekt slik at baksten blir både fast, myk og luftig. Å få lære prinsippene bak god smak i supper og sauser, og på den måten ikke være avhengig av en helt spesifikk oppskrift. At det å kunne smake seg fram til en god suppe, smake seg fram til når grønnsakene er passe møre i stekepanna… rett og slett stole på at jeg kan få dette til. Det er noe jeg har fått oppdage gleden i, og noe jeg virkelig koser meg med å gjøre!

Det er nok andre ting jeg kunne ha fortalt om, og i det jeg skriver dette tenker jeg at det er noe jeg kunne ønske meg å høre om fra flere. Hva og hvordan har hobbyer og interesser utviklet seg i andre hjem? Sånt gjør meg nysgjerrig, og jeg får lyst til å lære og å prøve nye ting selv! Det er i alle fall sikkert at det er få ting som ikke går an, og når man opplever begrensninger, åpner det ofte opp for
kreativitet man kanskje ellers hadde gått glipp av.