Hva vil andre si?
Hawkilara Kathrine Axelsen, blind og Synlige Stemmer-skribent (bildet)
Thomas Tajo, forsker og instruktør i ekkolokalisering
Blant julestressa trøndere bryter jeg barrierer ved å være synlig i bybildet. Selv om universell utforming av samfunnet er ønskelig, er det viktigst å knuse den kulturelle skammen rundt å ikke se.
Snøen laver ned over Trondheim. Byen pakkes inn i vatt og slukes av vintermørket. Og usikkerheten gryr hos mange. For når snødekket kommer kjennes det enda vanskeligere å få unna ærend utenfor husets fire vegger.
Julestri og eksamenstid krever ubønnhørlig at jeg, og andre blinde og svaksynte kommer oss ut når det er mørkt og kaldt. Og fordi å kjøre bil i blinde er veldig ulovlig, er et alternativ å bruke offentlig transport. Og ikke alle har ledsagere til å bli med dem.
I følge Blindeforbundets undersøkelse om kollektivtransport og mobilitet er det umulig for 19 prosent av oss å ta buss aleine. Likevel klarer 38 prosent av oss seg uten assistanse. Så hva skiller de to gruppene, egentlig?
Det første er øvelse. Bruk av hjelpemidler som hvit stokk. Stoppe feil buss, gå av på feil stopp, være flau for så å prøve igjen. Gjennom å prøve, feile og så få det til legges verden for våre føtter.
Det andre er manglende opplæring i blindeskills fordi vi har for få folk med riktig kompetanse. For eksempel vet ikke Statped om alle blinde eller svaksynte barn i skolealder som trenger hjelp. Følgelig får ikke alle tilgang til hjelpemidler som hvit stokk, og det kan gå enda lengre tid før noen som helst opplæring blir gitt. Likepersonene når heller ikke ut til alle.
For det tredje hersker ett tabu til. Skam. Skam for å se dårlig. Skam for å bære et symbol som viser fram for andre at synet ikke er slik som forventet. Skammen gjør at å ta stokken i bruk blir en skyhøy terskel og en stor, stor milepæl. Noen familier vil ikke vedkjenne seg at barnet deres har nedsatt syn, og hindrer at ungen lærer å bruke stokk. Andre er uvitende om muligheten.
Synet har høy status i samfunnet. En visuell kultur som dikterer at alt skal bygge rundt synssansen. Ser du, kan du ta ansvar. Så når synet er fraværende, ja, da er det skummelt å se oss som likepersoner. Vi blinde og svaksynte vokser opp i denne kulturen. Mange lærer å undervurdere seg selv. Det gjorde jeg, i alle fall. Selvutviklinga stoppa opp i årevis. Uten støtte får vi lav selvtillit. Tør ikke. Kan ikke.
Og så tenker mange: «Hva vil andre si? Vil de se ned på meg eller behandle meg annerledes om de finner ut at jeg ser dårlig?» Lar være å ta hjelpemidler i bruk fordi de bekymrer seg.
FN-konvensjonen for personer med nedsatt funksjonsevne sier hvilke plikter sivilsamfunnet og myndighetene har ovenfor oss. Konvensjonen slår fast at å lære å navigere fritt og selvstendig er en rettighet, og at å la være er frihetsberøvelse. Det er også en rettighet at andre blir bevisst på hva vi kan gjøre og bidra med.
Vandringa på måfå gatelangs i Trondheim fortsetter mens snøen mykner alt jeg hører. Butikkvinduene står i skarp lydkontrast mot det lodne hvite. Jeg irriterer meg over manglende utvendig annonsering på bussen. Jeg irriterer meg over at Direktoratet for forvaltning og IKT ikke bøtelegger alle som skaper utilgjengelig teknologi.
Søren heller, jeg vil likevel fortsette å dra til byen aleine på tross av irritasjonen. Tenker at blant julestressa trøndere bryter jeg barrierer ved å være synlig. For selv om universell utforming av samfunnet er ønskelig, er det å knuse den kulturelle skammen rundt å ikke se som er viktigst.
Å ta kollektivtransport gjør det mulig å studere. Komme seg til venner. Dra på den sjukt kule festen. Ta det politiske vervet. Ha den jobben. Reise uten å føle seg avhengig av andre. Men det krever øvelse og kunnskap, som alt annet.
Jeg krever endring. Å få hjelpemidler som hvit stokk tidlig nok, og riktig opplæring. Helst av likepersoner. At den hvite stokken ikke forbindes med skam. Å lære å bli komfortabel med å være som jeg er. Som er nødvendig for å føle selvtillit og mestring. Først da får vi leve frie, trygge liv. Frihet er viktigere enn skam, nemlig.
Les også disse artiklene av Hawkilara Katrine Axelsen og Thomas Tajo:
Vi trenger et nytt syn på blindhet
Dårlig orienteringsevne begrenser blindes muligheter