Vi trenger et nytt syn på blindhet
Hawkilara Axelsen er skribent i Synlige stemmer – et KABB-prosjekt der synshemmede skriver om hverdagsliv og aktuelle saker.
Vi som ikke ser bør heller få hjelp til å utvikle ikke-visuelle ferdigheter, enn å få hjelpemidler som skal etterligne seende sin oppfattelse av verden.
Da Norge ratifiserte FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, forpliktet styresmaktene seg til å jobbe for å bygge ned barrierer som hindrer mennesker med nedsatt funksjonsevne i å delta fullt ut i samfunnet på lik linje med andre.
Jeg, som deltidsrullestolbrukende, sterkt svaksynt funkisungdom har selvsagt adgang og rett til arbeid, utdanning, fritid og frivillighet. Det er ingen i det politiske Norge uenige om — så hvorfor er vi ikke der allerede?
I dag lever vi i en visuell kultur hvor det å se er blitt synonymt med å være i stand til logisk tenkning og problemløsing. Oppfinnelsen av trykkpressa på 1400-tallet la premisset for den visuelle kulturen ved å skifte fokus fra muntlig gjenfortelling mot nedskreven og visuell kunnskapsformidling.
Blinde og svaksynte ble ekskludert fra å kommunisere skriftlig fram til oppfinnelsen av Braille, rundt 400 år seinere. Fordi å utestenges fra meningsutveksling fører til manglende samfunnsdeltakelse, utviklet det seg en forestilling om at synsevne må til for å mestre livets små og store utfordringer. Motsetningen, manglende syn, kobles følgelig til å ha medisinske og sosiale problemer. På grunn av denne tankegangen forsøker man å løse utfordringene knyttet til nedsatt syn ved «å gi den blinde eller svaksynte synet tilbake» framfor å utvikle det som kalles ikke-visuelle ferdighete
Et eksempel på en ikke-visuell ferdighet er ekkolokalisering.
Ekkolokalisering brukes til navigasjon. Man lager en klikkelyd med tungen. Hjernen omdanner så lyden man får tilbake til et bilde av hvordan omgivelsene ser ut. Etter hvert vil hørselsevnen utvikles til å ta over for synet ved å skape tredimensjonale lydbilder av nærmiljøet.
Et lydbilde er fylt av nyanser. En glassvegg har en skarp lyd, mens personen som lener seg mot den er myk. Romfølelse, størrelse og teksturer framkommer tydelig for meg når jeg lager klikkelyder. Seende har mulighet til å oppfatte glassveggen og personen gjennom fargespill og dybdesyn.
Over tid vil aktiv bruk av ekkolokalisering merkbart forbedre navigasjonsevnen fordi fortroligheten med selv å bestemme hvor, når og om du skal gå en bestemt plass øker i takt med evnen til å være trygg på å bruke sanseinntrykk til å forstå hva som befinner seg rundt deg.
Som blind er det lett at man ikke lærer annet enn å være andres ansvar. Sjøl ble jeg 21 før ansatte i Trondheim kommune forbarma seg over meg og lærte meg hvordan å rydde hjemme. Jeg er ikke den eneste som blir sjølstendig seint. Sånt får konsekvenser for hvordan storsamfunnet behandler oss, og resulterer i nedslående statistikker. Undersøkelser fra Blindeforbundet viser at 19 prosent av alle med nedsatt syn ikke tar kollektivtransport aleine. Bare 61 prosent unge med nedsatt syn mellom 23 og 36 år står i arbeid.
Ved å bygge opp bruk av ikke-visuelle ferdigheter blir misforholdet mellom mine forutsetninger og kravene samfunnet stiller til meg utjevnet. Graden av funksjonsnedsettelse i arbeidslivet, på heimebane, blant venner og under utdanning vil minske betraktelig.
Jeg mener at for å oppnå målet om full samfunnsmessig inkludering må den visuelle kulturforståelsen utvides. Å streve for å etterlikne syn er ikke svaret på et aktivt hverdagsliv. Blinde og svaksynte må erfare fra tidlig alder hva bevegelsesfrihet og selvstendighet er.
Sanser i samspill utfyller og skjerper hverandre. Derfor må våre ikke-visuelle ferdigheter satses på og utvikles. Opplæring i ekkolokalisering kan være ett virkemiddel. På denne måten endres ikke bare betydningen av blindhet og hva det vil si å være blind, men også betydningen av syn og hva det vil si å se.
Du kan følge Hawkilara Axelsen på Twitter: https://
https://www.instagram.com/gullvinge/ .
