Inkluderende arbeidsliv – men ikke for meg?
Heidi Halvorsen er miljøarbeider i videregående skole og skribent i KABBs Synlige stemmer.
Av Heidi Halvorsen
I jobben min som miljøarbeider i videregående skole blir jeg av og til spurt om å undervise om emner relatert til at jeg er blind. Et av temaene jeg pleier å få forespørsel om, er inkluderende arbeidsliv. Og mine erfaringer herfra. Da jeg igjen skulle ha dette som tema for noen uker siden, fikk jeg meg en overraskelse.
Etter to år med pandemi var det en stund siden sist jeg hadde undervist om emnet. Jeg satte meg derfor ned for å lese meg opp på IA-avtalen. Avtalen inngås for tre år av gangen. Siden sist hadde det kommet en ny versjon. Vanligvis har jeg pleid å ta utgangspunkt i et av delmålene. Punktet om å få flere mennesker i arbeid, spesielt mennesker med nedsatt funksjonsevne. Jeg leste og leste. Sjekket at jeg ikke hadde hoppet over et viktig avsnitt. Leste om igjen for å være sikker på at jeg ikke hadde gått glipp av en setning eller misforstått en formulering. Men nei, uansett hvor grundig jeg var, fant jeg ikke igjen delmålet. Mennesker med nedsatt funksjonsevne var ikke nevnt.
Jeg googlet på temaet «nedsatt funksjonsevne» og fant flere artikler. Det viste seg at jeg ikke hadde misforstått. I den nyeste IA-avtalen er hele delmålet om å få flere folk i arbeid, og da spesielt mennesker med nedsatt funksjonsevne, strøket. Det ble referert til at daværende arbeidsminister mente at det ikke hadde hatt noen effekt de siste sytten årene å ha dette stående som et delmål.
Jeg satt rystet og på gråten ved arbeidspulten min. Jeg kunne fremdeles ikke tro det jeg hadde lest. Jeg pleier å tenke at det meste av ubehageligheter og rare ting jeg opplever som blind i møte med seende, skyldes uvitenhet og det faktum at mange ikke har møtt eller kjenner folk med nedsatt funksjonsevne. Men dette … Dette handlet ikke om uvitenhet. For meg ble det som å få et stempel i panna: «Ubrukelig», «Håpløs!». Jeg vet at de som strøk oss mener de har andre steder der de ivaretar sånne som oss. Men hvor er det plass til oss, om det ikke engang er rom i en avtale om inkluderende arbeidsliv?
Undervisningstimen jeg fortsatte med, ble følelsesladd. Jeg var dypt opprørt. Jeg viste elevene hva jeg hadde funnet. Det skapte engasjement.
Nå er vi i 2022, og en ny IA-avtale skal vel mest sannsynlig tre i kraft i løpet av året. Jeg må innrømme at jeg dessverre ikke har store forhåpninger. Når et slikt punkt først er fjernet, skal det mye til å få det inn igjen. Og hvem bryr seg, egentlig? Bortsett fra oss som kjenner det på kroppen, og interesseorganisasjonene? Jeg har tydeligvis vært altfor naiv når det gjelder holdninger til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Jeg har trodd at de fleste faktisk er på mitt lag, ønsker at jeg skal få det til. At de fleste har tro på at jeg har noe viktig å bidra med, at jeg er regnet med som en del av fellesskapet. Men nå … Nå er tvilen sterkere enn noen gang.
Om du synes jeg overreagerer, tar dette for personlig, har jeg én ting å si: Avtalen om inkluderende arbeidsliv var faktisk en avtale som gjaldt meg! Ikke bare meg, men definitivt også meg. Kanskje var det «vakre ord» uten særlig potensiale og forpliktelser. Men de sto der, det hadde faktisk en betydning. For meg!
Når noen bare kan fjerne de ordene, det programmet, slik vi oppfattet det som, da er det nettopp det de gjør med meg også. Jeg tas ut av inkluderingen. Jeg anses som uviktig og nytteløs. Det angår meg.
——————————————
FAKTA: Intensjonsavtalen for et mer inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen) ble inngått mellom myndighetene og partene i arbeidslivet første gang i 2001. Gjeldende avtale ble undertegnet 18. desember 2018 og gjelder til og med 2022. Fra visjonen for inkluderende arbeidsliv kan vi på sidene til regjeringen.no lese: … arbeidslivet skal være åpent… «og med plass til alle som kan og vil arbeide.»
