Den kvelden jeg ble inkludert i kirken
Jan Ditmar Kahrs foran altertavla i Klæbu kirke, der han er klokker. (Foto: Kristian Kahrs)
Kan vi slutte å snakke om at noen skal inkludere noen andre i menigheten? Skal vi heller våge å åpne livene våre for hverandre?
For to uker siden var jeg med å feire 50-årsdagen til Jan Ditmar Kahrs i Klæbu. Jeg ble kjent med Jan Ditmar da han var liten gutt, allerede sterkt svaksynt, og deltok med familien sin på leir i Kristent Arbeid Blant Blinde og svaksynte. Han hadde en oppvekst der han på mange måter falt utenfor og ble et mobbeoffer, både fordi han var prestesønn og som en guttunge som ikke så like bra som andre. I dag jobber han i Klæbu Industrier, der han vever filleryer og har en ukentlig musikkstund med en gutt uten språk. Han er også klokker i kirken, og deltar i det meste av det lokale kulturlivet, med og uten et av de mange munnspillene han trakterer.
I stedet for et vanlig bursdagsselskap inviterte Jan Ditmar til gratis kirkekonsert med sin organistvenn Ulf Nilsen, som er født blind. 90 sambygdinger og tilreisende møtte opp, og ble med over i kirkestua til mottakelse med kaffe og kaker etter konserten.
I kirken ble jeg sittende og tenke på «inkludering». Vi ønsker en «inkluderende kirke», og snakker gjerne om det som et «vi» som skal inkludere et mer eller mindre definert «dem». Hvem inkluderte hvem i Klæbu kirke denne kvelden? Han som inviterte, betalte og attpåtil ville at gavene skulle gis til KABB, ikke til ham selv – eller de som kunne oppleve en kirkekonsert som viste at et orgel kan brukes til mer enn Bach?
Jan Ditmar er kanskje en av «dem» som «vi i kirken» skal sørge for å inkludere. Men i Klæbu er han en selvsagt og viktig del av menighetens arbeid, og talene som ble holdt, var en takk for alt han bidrar med.
Så tenkte jeg på Solveig Skjærstad fra Trysil. Hun er født helt blind, og i fjor høst mottok hun kommunens frivillighetspris. Sammen med sin personlige assistent Ruth Blixt har hun drevet med babysang i Trysil i 17 år, er forsanger på gudstjenester, har sangtimer i barnehagen og musikkandakter på sykehjemmet. Lista over aktiviteter Solveig og Ruth farter rundt på er enda lengre.
Er Jan Ditmar og Solveig inkludert?
Hører du også hvor feil spørsmålet blir?
På altertavla i Klæbu kirke så jeg hyrdene ligge på kne i tilbedelse foran en nyfødt Jesus. I min tro er dette lille barnet Gud selv som kom til verden som det mest sårbare og utsatte som finnes. Senere skulle han gjøre kraftfulle mirakler og samle en folkemengde da han holdt tidenes største tale, Bergprekenen. Før han mistet alt og var forlatt av alle, også sin egen Far, på et kors. Totalt ekskludert. Og ble reist opp igjen til å bli alles frelser og bror.
Det er ingen andre enn denne sårbare og sterke Kristus som eier Kirken og har rett til å inkludere eller ekskludere. Heldigvis for meg har han selv opplevd alle avgrunner og høyder menneskelivet rommer, og har lovet at han ikke støter noen bort.
Vi skal selvsagt legge fysisk til rette for mennesker med en funksjonsnedsettelse. Vi trenger rullestolramper, salmer i stor skrift og punktskrift og riktig belysning og på alle måter fjerne hindringer. Men inkludering er ikke å henge opp et rullestolsymbol på en toalettdør, det er ikke der fellesskapet utfoldes.
Hva blir da «inkludering»? I kirken denne kvelden tenkte jeg at det kan ikke være noe annet enn at vi lukker hverandre inn i livene våre, slik Jan Ditmar gjorde med meg. Noen ganger trenger jeg at noen spør: «Hva behøver du?». Andre ganger kan jeg få spørsmålet: «Hva kan du bidra med?». Ingen av oss er utelukkende i den ene eller andre kategorien, blant de som trenger hjelp, eller blant de som kan gi den. Og aldri er det vi kan bidra med et bare. Om jeg ikke kan yte så mye annet enn å være den jeg er akkurat i dag, kan det vise seg at nettopp det er en nådegave jeg kan gi videre til fellesskapet.
Frank Tangen er kommunikasjonsrådgiver og redaktør for skribentprosjektet Synlige stemmer i KABB.