Langfredag – der himmelen møter meg

Da jeg var yngre, var langfredag en dag jeg ikke likte særlig godt. Alvoret i Jesu død på korset gjorde at jeg ikke helt kunne kose meg så mye som jeg hadde lyst til, syntes jeg. Kontrasten mellom kvikklunsj i solveggen og Jesu vei til Golgata ble liksom for grell. Heidi Halvorsen skriver om langfredag i Synlige stemmer.

De senere åra har dette endra seg. Langfredag har blitt den dagen i påska jeg kanskje er aller sterkest berørt av. Det er som om Jesus kommer ekstra nær meg i sin lidelse, sitt offer, sin død den dagen.

Jeg ser for meg et bilde; Jesus den blodige hyrde. Egentlig en sammenblanding av to bilder. Det høres kanskje grotesk ut, men dette bildet rører noe dypt og godt i meg. For han er min hyrde, en god hyrde. Og nettopp derfor gikk han i døden, en smertefull og voldsom død, for å redde meg. «Den gode hyrde gir sitt liv for sauene», som Jesus selv sa.

Påskehistorien er en sterk påminnelse om at dette er reelt. En blodig virkelighet. Ikke sødmefylt ekstase eller gode følelser, men virkelighet. Det er det som teller, og som det gjør godt å vite: Jesus gjorde det, Han gikk hele veien, inn i døden, helt på ordentlig.

Det handler overhodet ikke om hva jeg føler, hva jeg tenker, hva jeg gjør eller hvordan jeg har det. Det er en helt annen historie.

Jeg tenker også at langfredag tar et oppgjør med det som kanskje er menneskets eldste og dummeste tanke: At «dette skal jeg fikse!» Om ingen andre har greid å gjøre det rette, holde fast på Jesus, følge ham selv til døden, så skal jeg greie det!» Slik tenkte Peter og alle de andre disiplene, og den tanken dukker opp hos meg også – to tusen år etter.  «Nå vet vi så mye mer, vi vil aldri være så dumme, så svake, svikte slik.» Og like snublende og brått faller vi utfor og svikter minst like grovt som Peter gjorde det. Det gjentar seg dag etter dag, år etter år, i generasjon etter generasjon. Vi tror vi har lært, men å tro det er kanskje bevis nok på at vi dessverre har lært svært lite.

Derfor gir langfredag meg liv. Jeg får stå og se hva som rammer Ham. Og ikke bare det, Setningen fra Bibelen der det står at folkemengden roper «korsfest!». «De ropte, alle som en…» Jeg ville nok også ha ropt. Det gjør vondt å tenke på, men jeg hadde nok latt meg dra med i dragsuget som alle de andre.

Kyrie Eleison, Herre, se i nåde til meg! Og ja, det gjorde du. Det gjorde du, min blodige hyrde. Revet i stykker for min skyld – og ved det rev du selv meg ut av døden, ut av mørket.

Folkemengden ropte «La blodet hans komme over oss og våre barn!» For en grusom profeti det var. Jeg vil be Ham om det samme, men med ropet «Kyrie Eleison» som bakteppe, som bunn i denne bønnen.

Og den bønnen svarte du på, Jesus. Det er som om jeg har vært fanga her i langfredag og venta på deg. Venta i min hjelpeløshet og fortvilelse. Ikke fordi jeg vet hvor mye du måtte lide, at jeg forstår det, for det gjør jeg ikke. Men takket være langfredag så kom du helt fram til meg, inn i mørket, i smerten, i tomrommet. Du er ikke et pent syn, du kom ikke i skinnende rustning på en hvit hest. Du kom forslått og forkasta bærende på et kors. Men fordi du var så nedbøyd kunne du nå meg i dypet.

Noen ord fra en gammel salme av Paul Gerhardt blir også min bønn:

 

Kom, min lege, å forbinde

Såret sinn og bøyet mot

La mitt arme hjerte finne

Redning i din død, ditt blod

 

Et mer nært, tettere eller sterkere møte mellom deg og meg, himmel og jord, lys og mørke enn slik du kom på langfredag, går det ikke an å komme.

Nærmere går det ikke an å komme.

Les teksten «Møte mellom et krusifiks og en blindestokk» av Heidi Halvorsen