Livets begrensning – begrensa livsglede?

Heidi Halvorsen er fast skribent i «Synlige stemmer» – der synshemmede deler sine erfaringer.

 

 Er det gode liv et liv med færrest mulig begrensninger? Har vi mislyktes om vi aksepterer og tilpasser oss de rammene vi har i livet i stedet for å bruke alle krefter på å overvinne dem?

Her om dagen hadde jeg en prat som fremdeles gjør meg ganske forundra. Den starta så standardisert som det går an med spørsmålet man gjerne stiller hverandre når man møtes: «Hvordan går det med deg?» Jeg svarte med et like typisk svar: «Bra, det går bra med meg!»  Vanligvis har dette svaret en bismak med seg, synes jeg. Fordi det er et slikt svar som forventes, og Jeg forventer heller ikke at den som spør vil høre noe annet. Denne gangen kom svaret imidlertid helt uten den dårlige bismaken.

Dette skjedde nemlig hos legen, så anledningen var absolutt tilstede for å svare ærlig. Og det var det jeg nettopp gjorde! Likevel slo det meg i det jeg sa det at det kanskje var en rar ting å si. Grunnen til at man er hos en lege er jo gjerne ikke fordi det går så innmari bra?

Jeg måtte le, og retta litt på svaret mitt. Meninga var jo ikke å si at jeg har blitt bedre sida sist, jeg er fortsatt like blind for eksempel, og den numne venstrehånda mi har ikke vist noe tegn til bedring.

Så hva var det da som gjorde at jeg kunne si at det går bra med meg? Det spørsmålet er det som har fulgt meg i dagene etterpå. Hva er det som gjør at livet mitt er bra? Legen min sa noe som jeg ikke har tenkt på før nå, men som kanskje bærer med seg noe av svaret.

«Du har tilpassa deg situasjonen du er i», sa han. Han utdypa det litt mer med å si at jeg ikke går og venter på at helsa skal bli bedre. Jeg har heller begynt å gjøre ting på en litt annen måte, finne nye løsninger på oppgaver eller vaner som ikke fungerer på samme måte som før.

Har jeg virkelig det? Og er det en god ting egentlig? Å akseptere begrensningene sine og leve deretter? For eksempel at jeg ikke får til å lese punktskrift med venstrehånd lenger – jeg er venstrehendt. Å bare gi det opp, og så gå over til å lære det med høyre hånd – er det en god ting? Å slå meg til ro med at jeg ikke kan lære navna til elevene mine på jobben så fort som jeg veit jeg ville gjort om jeg hadde sett dem, og i stedet tenke: «Det får jeg ikke til, det får bare ta så lang tid det tar.» Er det en styrke? Er ikke det å kaste inn håndkleet, la handikappet gå av med seieren?

Jeg har tenkt slik før, men samtalen med legen ga meg et litt nytt perspektiv. For hva er egentlig bra? Er det bra når man får til alt det man ønsker seg akkurat slik man alltid har gjort det? Selv om forutsetningene for å gjøre det endrer seg? Eller kan det være bra å akseptere de begrensningene man har og tilpasse seg livet etter det?

Det er sikkert ikke bare ett svar på det, men legens ord henger likevel i. Og faktisk gjør orda hans at jeg føler meg heldig. Heldig fordi jeg får oppleve det å ha det bra! Heldig fordi jeg veit hvor tøft det kan være å oppleve at man ikke takler hverdagen sin. Heldig fordi jeg tror jeg har fått en dypere innsikt i hva som gir meg glede i livet.

Jeg veit ikke hva andre vil si om livet mitt, om de vil riste på hodet av at jeg mener jeg har det bra. Livskvalitet og livsglede er noe ganske skjørt og begreper man skal være forsiktig med å definere. Det er så fort gjort å anta at noen har god livskvalitet fordi de ytre faktorene ligger til rette – som helse, eller økonomi. Eller å mene at noen ikke kan oppleve særlig livsglede med tilsynelatende krevende livsforhold.

Jeg har hørt folk si at jeg lever et liv med svært store begrensninger fordi jeg er blind. Kanskje er det riktig, eller kanskje er det ikke? Jeg har sett før, og likevel er jeg faktisk ikke så sikker på svaret, for jeg kan virkelig si akkurat nå, i dag: Det er bra med meg!!