Midlertidig funksjonsfrisk
Vi har så lett for å sette mennesker i bås eller dele mennesker inn i ulike kategorier. Vi vet egentlig at mennesker med nedsatt funksjonsevne ikke er en ensartet gruppe og er like forskjellige som alle andre. Ville det være til hjelp om vi som motvekt hadde innført begrepet «midlertidig funksjonsfrisk»? Jeg har ikke behov for å sykeliggjøre den delen av befolkningen som ikke har nedsatt funksjonsevne. Men det er jo slik at fra vugge til grav finnes det tidsperioder der vi har ulik grad av nedsatt funksjonsevne. For de fleste svekkes eller forsvinner sanser med alderen og forgjengeligheten melder seg med stor styrke. Da kan det være nyttig å se nærmere på begrepet «midlertidig funksjonsfrisk». Ville dette gitt oss bedre mulighet til å skifte perspektiv på hva som er vanlig eller hva vi kan være takknemlige for? Kan vi i større grad bruke Guds mal for sitt skaperverk, han som sier at ethvert menneske har uendelig verdi og ikke rangerer folk. Hva gjør det med oss når vi alle vet at livet er skjørt og tilfeldighetene gjør at vi har ulik grad av funksjon i møte med alle livets utfordringer? Funksjonsevnen vår har vi bare på lånt tid.
Jeg måtte stoppe opp da jeg på nytt leste «Tilværelsens gave» denne høsten. (Utgitt av EDAN, et nettverk av mennesker med nedsatt funksjonsevne fra hele verden med utgangspunkt fra Kirkenes Verdensråd. Heftet kan lastes ned gratis fra kabb.no) Her står det bl.a «Å leve uten funksjonsnedsettelse er bare midlertidig. De fleste av oss, om ikke alle, vil oppleve funksjonsnedsettelser en eller annen gang i livet» og videre «Vi lever med risikoen for alle slags farlige hendelser som kan inntreffe forgjengelige skapninger. Dette gjelder like mye mennesker som midlertidig lever uten funksjonsnedsettelser, som det gjelder mennesker som lever med funksjonsnedsettelser.»
Jeg skulle gjerne vært blant de som er midlertidig funksjonsfriske, men grunnet langvarig sykdom med mye smerter og nedsatt kapasitet er jeg satt på sidelinjen. Sammen med mange andre synes jeg det er frustrerende å ikke kunne delta i arbeidslivet og på fritiden på samme måte som tidligere. Jeg håper og ber om at en dag skal det bli mulig igjen, men jeg har ingen garanti for at det vil skje. Noen ganger roper jeg på vegne av meg selv og andre til Gud i fortvilelse og spør om hvorfor det er slik. Jeg opplever ikke å få det svaret jeg ønsker, men jeg vet at Gud elsker meg uansett funksjonsnivå. I «Tilværelsens gave» er det mye sunn teologi som evner å tegne et troverdig bilde av menneskeverdet. Jeg er like mye verdt om jeg kan jobbe litt, mye eller ingenting. Jeg er like mye verdt om jeg ser, ser litt eller ikke ser. Jeg er like mye verdt om jeg har et kromosom mer enn de fleste andre.
I «Tilværelsens gave» løftes enhver skapning opp og viser Guds uendelige kjærlighet til alt han har skapt. Her er det ingen skiller mellom mennesker med nedsatt funksjonsevne eller de som er funksjonsfriske. Lesningen er som balsam for sjelen og troslivet og bør være retningsgivende for hva vi tenker om hverandre og hvordan vi tenker oss kristne fellesskap der alle finner sin plass. Er vi en kirke som evner å se at alle er like mye verd, eller er det kirken eller fellesskapene våre som har nedsatt funksjonsevne?
